Alisha Javid fra Drammen er glad for å kunne bidra til å få flere unge med ut på tur.
Alisha Javid fra Drammen er glad for å kunne bidra til å få flere unge med ut på tur.

Alisha Javid er nyvalgt landsstyremedlem i DNT ung

–Det er utrolig mange som ikke er del av det store, hele. Dette ønsker jeg å få gjort noe med gjennom friluftslivet.

Publisert Sist oppdatert

Hun går foran på stien. Tempoet er høyt. Den svarte hestehalen vimser fram og tilbake i utakt med resten av kroppen. Så snur hun seg, smiler og stryker en svetteperle fra pannen.

– Her går vi, vet du, med ungdommer som ikke nødvendigvis har så lyst til å gå på tur. Mange tror at friluftsliv krever spesielle klær og sko og sånt, men jeg sier bare kom. Kom i det du har og bli med. Og så går vi, opp disse bakkene til Blektjern. Det er tre kilometer fra Drammen sentrum, litt bratt og slitsomt. Men så kommer vi hit, og plutseliger vi en sammensveiset gjeng som har det gøy sammen, forteller Alisha Javid og slår ut med armene.

– Her sover vi i gapahuk, har lange badeseanser med hopping fra klippene der borte og mye moro med kano. Et steinkast fra sentrum, ute i naturen. En slapper av på en annen måte enn i byen.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Den gamle damvokterboligen Blektjernstua i Drammensmarka er et yndet utfartssted for Alisha. Hit tar hun med ungdom på tur i regi av DNT ung-komiteen.</span>
Den gamle damvokterboligen Blektjernstua i Drammensmarka er et yndet utfartssted for Alisha. Hit tar hun med ungdom på tur i regi av DNT ung-komiteen.

Alisha ser seg rundt. Går foran inn i Blektjernstua, den gamle damvokterboligen som i 2011 ble nærturhytte i DNT Drammen. Nå har den åtte sengeplasser og er et perfekt sted å lære om DNTs hyttesystem. Like bak ligger gapahuken dronning Sonja besøkte for noen år siden, sammen med en stor gruppeinnvandrerkvinner.

– Det er litt rart å være her uten at det er aktivitet. I morgen skal jeg være turleder på ferskingkurs forflyktningekvinner. For noen dager siden var jeg her med noen ungdommer. Av og til må jeg rive meg i håret over all jobbingen, alt som må til for å få med folk på tur. Men så, når jeg ser hvor bra folk har det på tur, hvor lykkelige de blir av alle opplevelsene, kjenner jeg på en dyp glede. Kanskje det er verdt det? Jeg tror det, på et vis, at dette er en av tingene det er verdt å leve for.

HJELPE HVERANDRE

Alisha Javid (21)

BAKGRUNN:Jusstudent, bosatt i Drammen med mor og tre yngre søsken. Aktiv i DNT Drammen som turleder og i kampanjen ALLE MED i regi av Nasjonaldugnad mot fattigdom og utenforskap blant barn og unge (NDFU).

AKTUELL: Nyvalgt landsstyremedlem i DNT ung, den første i historien med innvandrerbakgrunn. Hun er også leder av den nyopprettede DNT ung-komiteen i Drammen. Målet er å skape et inkluderende,lavterskel turfellesskap for ungdom, spesielt de som kjenner utenforskap.

Alisha trekker ned glidelåsen i den svarte vesten med rødt DNT-emblem sydd inn på venstre side, rett over hjertet, og går videre foran på stien. Hun vil opp, opp til Haukåsutsikten med vidt utsyn over Drammen. Der himmelen er litt nærmere og hverdagen et hakk lengre unna. Der hun kan se byen sin og samtidig lene seg mot naturen. Her føler hun seg hjemme.

– Mamma vokste opp i Tyskland og lærte å jakte av faren sin. Han var pakistansk arbeidsinnvandrer, og giftet bort datteren sin til en pakistansk familie i Norge. Jeg tror hun savnet naturen da hun kom hit. Etter hvert fant hun på måter å ta oss med ut i nærmiljøet. Det var ikke så lett, sier Alisha.

Hun er tredjegenerasjons innvandrer og eldst i en søskenflokk på fire. Etter henne kom tvillingbrødre, den ene multihandikappet. Til sist kom ei søster.

Alisha er lei av å bli spurt om hvor hun egentlig kommer fra, for det er Åssiden i Drammen.

– Folk er nysgjerrige på hverandre, jeg skjønner det. Men likevel, det er irriterende å alltid være den pakistanske familien.

– Hva ønsker du å bli spurt om?

– Det er ikke nødvendig å stille så mange spørsmål. Aller helst ønsker jeg gjensidig respekt fra medmenneskene mine om at vi er like, til tross for ulikhetene. Jeg vil alltid være stolt over min andre kultur. Den er en stor del av meg.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Koronasommeren 2020 var Alisha på tur i Lofo - ten sammen med søsknene sine. En av turene gikk til Reinebringen sammen med bror Hasnat Javid, som også er turleder i DNT Drammen</span>
Koronasommeren 2020 var Alisha på tur i Lofo - ten sammen med søsknene sine. En av turene gikk til Reinebringen sammen med bror Hasnat Javid, som også er turleder i DNT Drammen

– Hvordan kom dere med i DNT?

– Mamma ønsket seg et turfellesskap og tok kontakt med DNT Drammen. Det var på den tiden Havva Ince begynte sitt arbeid med inkluderende friluftsliv. Hun ledet prosjektet«Dugnad som arbeidstrening for hjemmeværende innvandrerkvinner» og har gjort et ufattelig og inspirerende arbeid for en usynlig gruppe i samfunnet. Mamma ble helt yr av glede ved å møte kvinner i samme situasjon som henne. Alisha minnes familieturer, turer for alle og aktiviteter med Barnas Turlag.

– Det var veldig gøy, men samtidig veldig slitsomt. Selv om vi hadde erfaring fra turer i Norge, var vår kunnskap om friluftsliv dårlig. Det krevde mye innsats å være på høyden med de andre, forklarer Alisha.

–Hvordan forholdt du deg til det?

– I stedet for å stå på sidelinjen bestemte jeg må for å hoppe i det, bli en del av fellesskapet og lære. Det er viktig å forstå at mye av ansvaret for å bli inkludert er ditt eget, og at du må jobbe for å bli en del av helheten.

PÅ KURS FOR Å LÆRE

12. mars 2020, da koronapandemien rammet verden, var Alisha på kurs i Belgia, sendt dit av DNT Drammen for å få mer kompetanse innen inkludering, mangfold og sårbare asylsøkere.

– Å bli et multietnisk, velfungerende samfunn er jammen ikke bare, bare. Mange av historiene til flyktningene vi møtte, var ikke til å tro; om reisene deres og hva som gjorde at de forlot familiene, dalsidene og landskapene de er glade i, landsbyene. Vi skal ikke sammenligne historiene til de som kom på 1970-tallet til Norge med de som kommer i dag. Men en ting provoserer meg. Integrerings- og inkluderingsarbeidet feilet allerede fra starten, den gang bestefar kom. Samfunnet feilet. Vi klarte det ikke da, og vi klarer det ikke i dag. Det er utrolig mange som ikke er del av det store, hele. Dette ønsker jeg å få gjort noe med, gjennom friluftslivet, sier Aisha og trekker pusten.

Mange flyktninger og innvandrere tror naturen er farlig, at den er full av kidnappere og ville dyr.

Alisha Javid

– Det provoserer meg at samfunnet somler sånn. Tenk så mye lettere det hadde vært om vi hjalp hverandre. Mange flyktninger og innvandrere tror naturen er farlig, at den er full av kidnappere og ville dyr. Hadde vi hjulpet hverandre, lært hverandre det som er den usynlige kunnskapen, hadde det multikulturelle samfunnet vært reddet.

LILLE MY OG MYE RUS

Vi benker oss ved et grovtømret bord. Til kafferasten trekker Alisha et porselenskrus ut av sekken, dekorert med Lille My – den respektløse, aggressive rakkerungen fra historiene om Mummitrollene. Hun som er liten, bestemt og totalt uavhengig, som kan oppfattes som ondsinnet og som har et slagord: Håp på det beste, men vær forberedt på det verste.

– Hvorfor My?

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Alisha kjenner seg igjen i Lille My – den respektløse, aggressive rakkerungen fra historiene om Mummitrollene. Og tar henne gjerne med på tur.</span>
Alisha kjenner seg igjen i Lille My – den respektløse, aggressive rakkerungen fra historiene om Mummitrollene. Og tar henne gjerne med på tur.

– Jeg var lik henne da jeg var liten; sur og sint og viljesterk. Som eldst i søskenflokken, med en bror som krevde mye og en fraværende pappa, hvilte det tungt ansvar på mine skuldre.

I barndommen får Alisha sår det er vanskelig å lege. En gang opplever hun at faren ruser seg rett foran henne, i leiligheten hans der flere dør av overdose. Gjennom hele barne- og ungdomsskolen ser hun det som sin oppgave å ringe faren daglig og forsikre seg om at han lever.

– Han lovet alltid at han skulle slutte, han som var så glad idrett, løp maraton og elsket å være ute.

– Hva med moren din?

– Hun var alltid tilstedeværende. Da vi begynte med turer i helgene, i 2013, tror jeg mamma trengte et pusterom, et avbrekk. Det ble turer på tross, og mange brikker falt på plass, selv om det hele tiden var vanskelig å organisere noe. Det var vanskelig å få hjelp til broren min.

FINNE SIN PLASS

Det enkle friluftslivet med få regler og mye moro passet Alisha perfekt.

– Jeg hadde det ikke lett hjemme, og dette høres ut som en klisje– men det er helt sant: I naturen opplevde jeg å finne ro i sjela. Opplevelsen var så sterk at jeg bestemte meg for å bli turleder.

Det gikk slag i slag. I rask rekkefølge ble Alisha DNT-ambassadør, gikk grunnleggende turlederkurs og tok sommerturlederkurset. Hun bestod alle prøvene med glans. I tillegg til alle DNT-kursene har hun også tatt jegerprøven. Hver september legger hun og moren kursen til Rondane eller Hemsedal, for å dra på småviltjakt.

Barnefattigdommen i Norge har de siste årene vokst til et omfattende samfunnsproblem.

Alisha Javid

– Det fineste med jakta er å sitte på post. Stillheten mens du venter er som å sette på pauseknappen. Det er et unikt tomrom av tid til å bare være.

– Hvorfor vil du ta med folk, og i særlig grad ungdom, ut på tur?

– Min erfaring er at det er viktigere og viktigere å dele. I det moderne samfunnet er ikke foreldre nødvendigvis rekrutteringsarena til friluftslivet, denne grunnsteinen i norsk kultur. Derfor må vi tenke nytt. Jeg er overbevist om at samfunnet blir bedre av at alle deler kunnskap, og lærer av hverandre.

Alisha snakker om hvordan fattigdom blant innvandrere kan føre til mangel på nødvendig utstyr og varme klær.

– Slike økonomiske faktorer kan hindre deltagelse i friluftsaktiviteter, men merk deg at dette ikke bare rammer minoritetsungdom og innvandrerfamilier. Barnefattigdommen i Norge har de siste årene vokst til et omfattende samfunnsproblem. Det fører til at svært mange barn og unge ekskluderes fra å delta på sosiale, kulturelle og sportslige aktiviteter, sier hun.

Dette er en av grunnene til at Alisha jobber i ALLE MED-kampanjen, en kampanje startet av Nasjonal dugnad mot fattigdom og utenforskap blant barn og unge (NDFU). NDFU er en fellesorganisasjon for frivillige organisasjoner og foreninger som er villige til å senke de økonomiske barrierene for deltagelse.

– Mange mangler kunnskap om friluftsliv og om hvilke tilbud, muligheter og regelverk som fins, men det er et viktig signal at de som virkelig har det tøft gjerne vil ut i naturen og på tur.

UTENFORSKAP

Alisha snurrer My-koppen rundt i hånden, drikker kaffen svart og spiser müslibrød med brunost. Hun prøvde lenge å bli en del av DNT ung-miljøet, men fant seg ikke til rette. Derfor begynte hun å drømme om et åpent og inkluderende lavterskelmiljø for minoritetsungdom og andre som følte på utenforskap.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Alisha Javid (t.h.) tok initativet til DNT ung-komiteen, en undergruppe av DNT ung i DNT Drammen, et friluftslivstilbud til ungdom som føler på utenforskap. Her er komiteen på styretur.</span>
Alisha Javid (t.h.) tok initativet til DNT ung-komiteen, en undergruppe av DNT ung i DNT Drammen, et friluftslivstilbud til ungdom som føler på utenforskap. Her er komiteen på styretur.

– Vi snakket en del om det på kontoret til DNT Drammen, Havva, Sigbjørn som jobber med DNT ung og jeg, om å lage et tilbud for de som aldri har gått på tur, som ikke vet hva friluftsliv er og som kanskje har fordommer mot å være i naturen. Så bestemte vi oss for å lage en undergruppe i DNT ung, og kalle det DNT ung-komiteen. Ikke i stedet for DNT ung, men i tillegg til. DNT ung-komiteen er et tilbud til oss som ikke har lært alt om å gå på tur hjemme, som trenger en dytt og en trygg læringsarena for å komme i gang.

Det tok sin tid å få ballen til å rulle. Støtten i moderforeningen var laber. Mange trodde ikke Alisha og resten av styret i DNT ung-komiteen kom til å greie det.

– Nå har vi snart holdt på i et år, og joda, dette kan bli stort. Selvfølgelig er det mange motbakker og utrolig mye hardt arbeid som ligger bak, men for hver tur vi gjennomfører, slår jeg meg selv på skulderen og kjenner en indre drivkraft.

ALLE MÅ MED

– Den siste turen var helt rå. Først overnatting i hengekøye, med deltakere som våknet halv fem og var engstelige for insekter. Om dagen dro vi på ekskursjon til Koboltgruvene og besøkte Koboltkoia ved Modum. Den påfølgende natta var vi på nattvandring. Helt utrolig, så fantastisk opplevelse. Og siste dagen besteg vi Gaustatoppen, en gjeng med fjorten ungdommer. Det var helt vilt.

Midt i talestrømmen, oppildnet av erfaringene fra turen til Gaustatoppen, tar hun en pause, og tenker seg om.

– Vi må klare dette. Få alle med på tur. Få flere medlemmer i DNT. Det er det dette handler om; å skape et skikkelig bra alternativ til ungdom, gode miljø de kan oppsøke, i stedet for å hengi seg til rus. Visste du at 13–14-åringer med et tastetrykk får tak i det aller meste av narkotiske rusmidler? Friluftsliv kan være arnested for det gode, og å lære unge å delta i frivilligheten er viktig. Så får de også erfaring som vil bidra til bedre år i arbeidslivet.

– Hvorfor oppleves ikke friluftslivet mer inkluderende?

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Høsten 2018 hilste Alisha på Dronning Sonja i anled ning DNTs 150 års-jubileum.</span>
Høsten 2018 hilste Alisha på Dronning Sonja i anled ning DNTs 150 års-jubileum.

– DNT feiret nylig 150 år, men fortsatt er foreningen i all hovedsak for bemidlede mennesker. Turutstyr, medlemskap i DNT, overnatting på hyttene – det blir dyrt om man skal være med på alt. Vi trenger en kursendring, men det må skje innenfra. Jeg ønsker at DNT ung-komite kan bli et landsdekkende tilbud, men jeg klarer ikke å ta alle kampene alene.

Alishas virkelige drøm er å få flere til å bli engasjert.

– Kom igjen. Du vil se at det nytter. Friluftsliv, turer i naturen, samvær rundt bålet. Alt dette er en virkelig god vei ut av de tunge tankene.

– Idretten har gjort mye for å få med alle. Hvorfor har friluftslivet feilet?

– Friluftsorganisasjonene mangler kunnskap om hva som hemmer og fremmer inkludering i innvandrermiljøene, men det aller viktigste er å nå ut til målgruppen. Vi jobber aktivt med markedsføring, med å fortelle at vi fins. For det er mange positive holdninger og mange som har lyst til å prøve friluftsliv.

ENSLIG SVALE

Hun er engasjert døgnet rundt, for DNT og Kirkens bymisjon. Innimellom har hun tid til jusstudier, og til å se etter sin multihandikappede bror. Tvillingen til den andre broren, som i likhet med henne er turleder og med i DNT ung-komite.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Alisha fant friheten i naturen. Når hun ikke jobber frivillig med å få ungdom ut, drømmer hun innimellom om en tur til Pakistan og kanskje til toppen av K2.</span>
Alisha fant friheten i naturen. Når hun ikke jobber frivillig med å få ungdom ut, drømmer hun innimellom om en tur til Pakistan og kanskje til toppen av K2.

– Jeg elsker å være frivillig. Det å gi gleden over friluftslivet videre betyr enormt mye for meg. Utfordringen fremover blir å få med flere. Den dagen jeg ikke orker mer, finnes det foreløpig ingen til å ta over stafettpinnen. Da er det arbeidet vi har gjort de siste årene fort glemt. Lønna får jeg i himmelen, og det er bra. Likevel skulle jeg ønske at flere klappet oss på skulderen og bidro i arbeidet vårt. Finnes det noe viktigere nå, enn å få flere med ut på tur? Det gir mange ganger tilbake, både i psykisk og fysiske helse, og er det riktigste for miljøet, for kloden, for oss alle. Alisha tar siste kaffeslurk og tuller lille My-koppen inn i sitteunderlaget sitt. De skal begge komme trygt hjem. Hun har surret hestehalen opp i knute på toppen av hodet, ikke ulikt My.

– Og langt der fremme har jeg et mål til. Det beste hadde vært å komme helt til toppen av K2, men jeg kan nøye meg med basecamp. Ikke mange vet det, men i Pakistaner det også fint å gå på tur.

Dette portrettintervjuet stod på trykk i Fjell og Vidde nr. 4 2020