Ledestjerna

Ekspedisjonsjenta Amy Mir ønsker å være forbildet hun selv manglet da hun vokste opp.

Publisert

– Hvor startet friluftslivet ditt?

– Da jeg var 17 år, fikk jeg et blad om DNT-turer i posten. Nå hopper jeg i det, tenkte jeg. Jeg har egentlig alltid hatt interessen, men hadde ikke miljøet rundt meg til å gå på tur. Jeg meldte meg på en dugnadstur, men visste ikke hva det var. Dette var mens jeg studerte bygg- og anleggsteknikk, og vi skulle fikse et tak, så det passet bra. Jeg fikk et par venninner som også likte friluftsliv, og kort tid etter meldte vi oss på en basecamp i regi av DNT. Vi sov i en klatrevegg og padlet kajakk. Der begynte veldig mye, jeg skjønte at jeg får til mye hvis jeg bare hopper i det.

Amy Mir (28)

AKTUELL: Tildelt DNTs dugnadspris 2021 for sitt brede engasjement i organisasjonen

BOSTED: Stavanger

YRKE: HMS-rådgiver

– Og det tok ikke lang tid før du gikk en ganske krevende vintertur?

– Jeg var student på teknisk fagskole, hvor jeg tok utdannelse innen boring. Vi var en gjeng derfra som gikk fra Kirkenes til Grense Jakobselv, 250 km på syv dager. Vi bodde i telt og alt. Det var veldig ekstremt, min første lange skitur. Fra nybegynner til ekspedisjon. Jeg ble veldig gira på det etterpå, selv om det var vanskelig og tøft. Det er gøy med hårete mål. Derfor ble navnet mitt @ekspedisjonsjenta i sosiale medier.

– Siden har du gått flere tøffe ekspedisjoner. Hva driver deg til å gå slike turer?

– Jeg tror drivkraften min er frihet, og lidenskapen min til selvutvikling. Tidligere har jeg følt meg begrenset. Ikke at noen har stengt meg inne fysisk, men det har blitt naturlige begrensninger fra foreldrene mine sin side. Ut fra den kulturen og religionen de har tatt med seg som arbeidsinnvandrere fra Pakistan. Det utrygge som kunne være utenfor de fire veggene, har skapt redsel hos dem for mine ønsker for nye aktiviteter. En unødvendig bekymring i Norge som de dessverre bærer preg av den dag i dag. Jeg tror jeg har en helt annen drivkraft og motivasjon enn folk som har vokst opp og fått friluftskulturen inn med morsmelken.

– Fortell litt mer om bakgrunnen din.

– Jeg er født og oppvokst i Norge med pakistanske foreldre. Jeg har bein i to forskjellige land, kulturer, normer, regler og etikk. Det er du selv som avgjør hva du vil gjøre, du velger det du føler er best. Det har vært en kamp fra barndommen av, å leve i et samfunn hvor du tror du er lik de andre, men de andre tror ikke du er lik dem. Du blir en utlending i ditt eget land og i utlandet.

– Tidligere i år fikk du DNTs dugnadspris for ditt engasjement i Stavanger Turistforening som turleder og kursholder. I tillegg er du aktiv på sosiale medier og ble nominert til Vixen Awards innen reise og friluftsliv. Hvorfor vil du dele din kunnskap med andre?

– Etter hvert fikk jeg lyst til å inspirere andre også, være en ambassadør. Det er viktig for meg å ikke bare utfordre meg fysisk, men også intellektuelt. Jeg har hatt 12–13 lengre turer i løpet av året de siste årene. Turistforeningen har gitt meg mye erfaring og kunnskap. Jeg vil dele at alt går an. Det er så mange som sitter hjemme og har dét utgangspunktet med skapet fullt av Kvikk Lunsj og appelsiner. Jeg ønsker å inspirere ut fra mitt liv. Jeg har fått kunnskap fra et nettverk som ble etablert helt tilbake i 1868, og nå vil jeg også gi noe tilbake. Da skjønner man hvor viktig det er å inspirere. Jo mer jeg deler, jo mer når jeg ut til de som er lik meg. Det skaper gode ringvirkninger.

– Hva tror du er løsningen for å inkludere flere i friluftslivet?

– Nå ut på forskjellige språk, det er én ting. Selv jobber jeg med et inkluderingsprosjekt som heter Pakistansk Turmat. Mat er et samlingspunkt, det er kultur, noe som binder alle verdens land sammen. Når jeg har lyst til å bygge integrering i friluftslivet, er det naturlig å begynne med maten, ta med noe kjent du har inne ut.

– Hvilke turer drømmer du om?

– Jeg er litt mer giret på de hårete turene, på ekspedisjoner. Jeg har lyst til å gjøre noe mer ekstremt. Jeg vil få til en reise i fjellområdene nord i Pakistan. Jeg har bare vært der på besøk hos familie. Jeg kjører motorsykkel, og der er det ordentlig dramatiske og eventyrlige fjellveier og uimotståelig natur. Jeg ønsker å dra til K2 Basecamp i 2022, som blir første reise og opplevelse om et større mål i Pakistan. Men Norge forblir min lekeplass, ingenting kan måle seg med norsk natur og min kjærlighet til Nord-Norge.