<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Astrid Uhrenholdt Jacobsen har lagt opp som toppidrettsutøver og kan nå stoppe opp og nyte utsikten på skitur.</span>
Astrid Uhrenholdt Jacobsen har lagt opp som toppidrettsutøver og kan nå stoppe opp og nyte utsikten på skitur.

Doktor Snø

Hun var en av verdens beste langrennsløpere. Nå drømmer Astrid Uhrenholdt Jacobsen om å gå lange fjellturer. Gjerne med den nye pulken sin.

Publisert Sist oppdatert

– JEG TENKTE IKKE NOE på at jeg ville bli verdensmester da jeg vokste opp. Jeg visste ikke noe om hvem de beste langrennsløperne i verden var. Jeg hadde ikke noen formening om det. Det jeg syntes var gøy, var å dra på trening. Å ha det fint sammen med de andre i klubben. Å føle at jeg ble bedre. Å gjøre så godt jeg kunne. Å bli sliten. Og så likte jeg veldig godt å være ute. Det høres kanskje ut som om jeg er fra oldtiden nå?

EGENTLIG SKULLE VI GJORT dette portrettintervjuet med Astrid Uhrenholdt Jacobsen et sted i Marka utenfor Oslo. For eksempel mellom Øvresetertjern og Kikut. Eller mellom Skansebakken og Oppkuven. Eller mellom Sognsvann og Ullevålseter (helst på vestsiden, for der er det litt færre skiløpere, og litt mindre is i løypene).

ASTRID UHRENHOLDT JACOBSEN

BAKGRUNN: Avsluttet i 2020 sin karriere som langrennsløper på landslaget med tre VM-gull, ett OL-gull og 41 pallplasser i verdenscupen.

Blir lege etter endt medisinstudium våren 2021.

AKTUELL: Ekspertkommentator hos NRK Sport og deltaker i 71 grader nord – Norges tøffeste kjendis på TVNorge.

Eller kanskje vi skulle tatt praten på tunet utenfor Skjennungstua – med en varm kakao i hånda. Vi skulle smurt med blått. Vi skulle sørget for riktig glider (uten fluor). Vi skulle gått med drikkebelte – ikke ryggsekk. Astrid skulle hatt klassiske ski som var 203 cm lange og 148 cm høye karbonstaver. Hun skulle hatt raske briller, hun skulle pekt hit og dit, til øst og vest, mot nord og sør, og hun skulle fortalt om lange treningsturer med rundt 120 i puls («sånn puls hvor vi kan holde på i timevis og snakke sammen mens vi går») og hvordan man lader opp til et NM, eller et VM, eller et OL.

Det er lett å se henne for seg, ikke sant? I grønn Heming-drakt, eller landslagsdrakt, eller i en eller annen fargesprakende treningsjakke.

Der er hun – sannsynligvis mellom Nordmarkskapellet og Blankvann et sted – i plettfri diagonalgang.

Ville hun skiftet til dobbelttak med fraspark i den slake motbakken? Eller ville hun bare staket videre, helt uanstrengt, med en mirakuløs armstyrke?

Ved nærmere ettertanke er det kanskje bra at dette portrettintervjuet ikke gjøres der ute i skiløypene. Astrid ville sannsynligvis gått fra oss. Hun ville vært hensynsfull og ventet ved hvert kryss, og høflig spurt om det gikk bra med oss. Og vi ville svart «ja» – selv med makspuls, harehjerte og blodsmak i munnen.

Kanskje det er like bra at dette intervjuet gjøres via to dataskjermer.

– DET VAR VELDIG LITE press på å gjøre det bra hjemme hos oss, sier Astrid.

– Jeg hadde ikke foreldre som mente at jeg absolutt burde drive med idrett. Min mor er dansk. Hun hadde selv spilt håndball, og ville helst at jeg ikke skulle begynne med det – for det var så mye skader. De første årene på barneskolen drev jeg mest med musikk. Sang i kor. Spilte piano. Slike ting. Da jeg begynte på langrenn, var jeg mest opptatt av det sosiale. Treneren – og treningsgruppa jeg var en del av – var lite opptatt av resultater og hvem som var bedre enn de andre. Vi var mye mer opptatt av hva vi gjorde og hva vi skulle bli bedre på. Så det lærte jeg tidlig: forskjellen på prestasjon og resultat.

– Er det for mye fokus på resultater i dagens barne- og ungdomsidrett?

– Jeg tror det er litt for mye resultatsnakk – og det gjør det mer sårbart. For det blir gjerne hengt opp en resultatliste, og noen er bedre enn andre, og alle kan ikke vinne samtidig. Men alle kan prestere bra samtidig.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">HJEMMEBANE: Astrid vokste opp rett ved nasjonalanlegget i Holmenkollen. Der la hun grunnlaget for tre VM-gull, ett OL-gull og 41 pallplasser i verdenscupen. Å gå i Kollen har alltid betydd mye for henne.</span>
HJEMMEBANE: Astrid vokste opp rett ved nasjonalanlegget i Holmenkollen. Der la hun grunnlaget for tre VM-gull, ett OL-gull og 41 pallplasser i verdenscupen. Å gå i Kollen har alltid betydd mye for henne.

DU HAR KANSKJE SETT HENNE fort i Alta, på Gåsbu, i Drammen? Sett henne vinne bronse i Harstad, sølv på Lygna og gull i Tromsø. Kan hende du så henne gi alt mellom Cortinaog Toblach, mellom Midtstubakken og Styggedalen. Du husker hvor du var da du så henne vinne stafetten i Pyeongchang, på toppen av pallen i Val di Fiemme, i Rybinsk, i Liberec. Og du har etter alle solemerker hørt arrangøren spille «Ja, vi elsker» for henne i Sapporo, i Falun, i Lahti. Hva hun selv tenker rundt det at hun var så god? Jo, hun tror det handler om to ting. «Kløkt. Og teknikk.»

– VOKSTE DU OPP i en friluftsfamilie?

– Vi var en familie som gikk på tur i helgene – på ski eller på beina, på sopptur eller på fjellet. Det var ikke masse utstyr og høyest og lengst og hardest og sånn. Og vi gikk ikke så mye i oppkjørte løyper – vi gikk mer på fjellet-fjellet, ved hytta vår i Heidal. Pappa tråkket spor, jeg hadde en eldre bror som gikk foran – og så gikk jeg og lillebroren min bak sammen med mamma og syntes at det var kjedelig.

Astrid gikk der – gjerne i arvet tøy – i lilla, rødt, grønt og blått. Så lenge hun kunne ha på seg solbriller, var hun egentlig ganske fornøyd. Hun var fascinert av solbriller.

– Jeg ble lokket med litt karameller fra lommen. Et ganske vanlig scenario, tror jeg. Det var om å gjøre å få lokket meg opp på en topp. Når vi først skulle snu og kjøre ned igjen, så syntes jeg det var kjempegøy.

– Du kunne blitt alpinist?

– Ja, det var det jeg helst ville da jeg var 10–11 år. Jeg spurte foreldrene mine om å få begynne på alpint, men så mente pappa at jeg måtte lære meg å gå ordentlig på ski først. Jeg trodde egentlig at langrenn skulle bli et slags mellomstadium, men så fikk jeg venner på langrenn – og da ble jeg bare der.

– Er det egentlig helt tilfeldig at du ble en av Norges beste langrennsløpere?

– Jeg tror det er veldig mange tilfeldigheter – og det er det sikkert for de aller fleste som ender opp i idretten. Jeg skjønte jo ikke hva en toppidrettsutøver var før jeg var det selv.

– HAR LANGRENN BLITT Norges nasjonalsport fordi den er så tett knyttet til friluftslivet?

– Hvis du skal trekke de lange linjene, så er det nok derfor det er knyttet en så sterk kultur til langrennssporten. Jeg tror langrenn eren aktivitet som mange – både ungdom og voksne – finner tilbake til.

De oppdager at det er en fin form for treningsaktivitet hvor man kan være ute i naturen. Når du har betalt inngangsbilletten ved å kjøpe litt utstyr, så er langrenn egentlig gratis. Så lenge det er snø i folks nærområder, kommer folk til å drive med det.

– Er det spesielt mange som går på ski denne vinteren?

– Ja, det er nok veldig mange som har gjenoppdaget langrenn.

Men jeg er litt usikker på om denne vinteren er bra for barn og ungdom som går aktivt på ski – for det arrangeres ikke noe karusellrenn, det er ikke noen skirenn, det er ikke noen av de tingene som kanskje sosialtsett har vært det morsomste. Det er revet bort på grunn av pandemien.

Så jeg er litt usikker på om dette er en god vinter for denne gruppa. Men vi har snøen og føret, da. Det er en kjempefordel.

LES OGSÅ: Christine Dancke må på tur hver uke.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">TURKOMPISER: Astrid og hunden Dovre er glade i å være på tur sammen.</span>
TURKOMPISER: Astrid og hunden Dovre er glade i å være på tur sammen.

DA ASTRID LA OPP sin aktive langrennskarriere i april 2020, uttalte Marit Bjørgen følgende til TV2: «Hun har noen verdier og gode holdninger som er en god rollemodell for de fleste. Hun stod opp for det hun mente. Astrid var veldig tydelig og klar. Hun kunne sette deg på plass, så man ble litt målløs innimellom. Jeg kunne være veldig redd for å såre noen, mens Astrid var veldig tydelig og klar. Hun mente ikke noe vondt med det, og det var bra med noen på laget som var tydelig og klar og sier det man mener og står for. Hun har vært gjennom sorg, motgang og glede. Hun har vært gjennom mer enn de fleste. Det å klare å stå så støtt – det er jeg imponert over.»

I FEBRUAR 2014 mistet Astrid broren sin – Sten Anders – plutselig og uventet. Selv befant hun seg i den norske OL-leiren i Sotsji i Russland.

– På mange måter husker jeg alt, sier Astrid i dag. – På andre måter husker jeg det bare som en stor grøt.

– Hvilket forhold hadde du til broren din?

– Vi var veldig tette. Det var bare halvannet år mellom oss – og så hadde vi en bror som var fem år eldre. Det var alltid oss to mot ham, egentlig. Jeg tror at da vi var barn, så var det kanskje sånn at jeg var litt tøffere, den som gikk litt foran, vi var på en måte sammen om alt. Når jeg tenker tilbake, så kom det på et eller annet tidspunkt et skifte. Sten Anders vokste opp til å bli voksen. Han gikk rett fra videregående, studerte juss, fikk jobb og ble veldig fort moden. Et eller annet sted på veien gikk han fra å være lillebror til å bli litt storebror-aktig – selv om han var lillebror. Han var på mange måter min nærmeste, selv om jeg ikke hadde reflektert så mye over det før han plutselig ikke var der lenger. Jeg tror vi var så tette man kan være som søsken uten å være tvillinger.

– Du fikk beskjeden om din brors bortgang like før du selv skulle gå et OL-renn. Hvordan var det?

– Jeg husker ikke helt når jeg skulle gå mitt første renn. Men det var i hvert fall samme dag som åpningsseremonien i OL, husker jeg. Det var noen av de andre jentene som skulle dit. De var litt sånn «kanskje vi ikke skal dra likevel?» Og jeg sa «dere kan jo ikke sitte her og se på meg, heller».

Astrid følte seg veldig, veldig langt hjemmefra, samtidig som det var trygt å være sammen med landslaget i OL-landsbyen.

UTESTEMMER

Hør Astrid Uhrenholdt Jacobsen i DNTs podkast Utestemmer.

– De var som min andre familie – mennesker som jeg kjente veldig godt, som jeg var veldig trygg på og som jeg også følte kunne romme min sorg. Det var derfor jeg ble værende i OL. Jeg hadde mye kontakt med mine foreldre, og de sa «han var jo ikke syk, det var veldig brått slutt, og uten forvarsel, men det er ingenting du kan gjøre hjemme. Så hvis ikke du vil hjem, så må du ikke komme hjem for vår del». Da ble vi enige om at jeg skulle prøve å bli værende i OL. Men jeg hadde mulighet til å reise hjem når som helst – og det var godt å vite.

– Hvordan bearbeidet du sorgen din?

– Når sesongen var over og våren kom, så hadde jeg lært meg til at hvis jeg trente hardt, så kunne jeg få slippe litt unna. Jeg trente veldig mye og sikkert litt for hardt hele tiden – fordi det var deilig for hodet å få slippe. For mange tror jeg det kan være en bra medisin å være fysisk aktiv. Men jeg tror jeg dro det for langt. Jeg fikk en smell etterpå som jeg dro med meg gjennom hele høsten og deler av vinteren. Men det er ikke noe å angre på heller. Jeg lærte masse av det. Og fordi jeg gikk på en smell, så fikk jeg et halvt år etterpå som var veldig rolig. Ingen samlinger, ingen renn. Jeg kunne bare være hjemme, i ro, ta vare på meg selv. Det hadde jeg nok veldig, veldig godt av.

– Hjalp det å være ute i naturen i dette sorgarbeidet?

– Jeg var mye ute. Jeg var mye på fjellet, husker jeg. Jeg gikk mange lange skiturer. Jeg følte en frihet i det. Jeg har alltid likt fjell. Å komme opp og ut av skogen har føltes som en frihet. Og så er det litt fordi mitt og Sten Anders´ liv sammen hadde vært på fjellet – på turer, skiturer, løpeturer, alt mulig. Så det var veldig mye på fjellet som minnet meg om ham.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">ALLSIDIG: Tidligere dreide det meste i livet til Astrid seg om å bli aller best på ski. Nå kan hun tillate seg flere rolige fjellturer.</span>
ALLSIDIG: Tidligere dreide det meste i livet til Astrid seg om å bli aller best på ski. Nå kan hun tillate seg flere rolige fjellturer.

Astrid fortsatte langrennskarrieren sin i seks år etter brorens død – med en imponerende motivasjon og med enda mer imponerende resultater.

Nå er det snart ett år siden hun la opp. Hun har fått tid til å prioritere medisinstudiet – og har blant annet gjort en stor innsats som helsearbeider under koronapandemien.

– Hva er bakgrunnen for at du vil bli lege?

– Mest det å kunne gjøre en forskjell med – og for – mennesker. Jeg liker dynamikken med personlig interaksjon med mennesker og vitenskap.

– Når du er ferdig på medisinstudiet – hvilken spesialisering kunne du tenke deg å fortsette med?

– Anestesi, gynekologi og indremedisin er det som står høyest nå.

FIRN. DYPSNØ. Drivsnø. Nullføre. Floke. Flukse. Skare. Finsnø. Fonn. Slaps. Kaldsnø. Smøre seg bort. Kornsnø. Kramsnø. Løssnø. Is i rubben. Nysnø. Sludd. Snøkav. Pudder. Klabbeføre. Fnugg. Snøføyke. Tørrsnø. Drømmeføre. Og sørpe.

Det fins visstnok over 100 norske ord om snø.

Astrid har levd for snø, og med snø, og på snø, i en årrekke. Hun har sett de fleste snøtyper og smurt med de fleste skismørninger. En av de bedre dagene hun kan huske fra den aktive skikarrieren, er den dagen det var full snøstorm i løypene på Sognefjellet. På sommerstid. Det likte hun godt. Det var en god treningsøkt for Astrid.

DENNE VINTEREN ER Astrid aktuell både som ekspertkommentator for NRK-sporten og som deltaker i 71 grader nord – Norges tøffeste kjendis på TVNorge. I den første episoden av denne realityserien dro 71-gjengen til Vestlandet og klatret opp på mektige Store Brekketind (1578 moh.) – like ved den selvbetjente Patchellhytta, DNT Sunnmøres storstue i Hjørundfjordfjella.

– Det var veldig gøy, forteller Astrid.

– Jeg er ikke noe glad i høyder, så jeg trodde jeg skulle få mer skjelven der. Men det gikk faktisk overraskende bra. Det var på en måte så mye å tenke på – med å flytte bein, og ditt og datt, at jeg ikke tenkte så mye på det. Det var en kjempeopplevelse og litt av en start på turen.

LES OGSÅ: Fotografenes favorittutsikt

MANGE JERN I ILDEN: Denne vinteren er hun aktuell både som ekspertkommentator for NRK-sporten og som deltaker i 71 grader nord – Norges tøffeste kjendis på TVNorge. I tillegg er hun i innspurten på medisinstudiet
MANGE JERN I ILDEN: Denne vinteren er hun aktuell både som ekspertkommentator for NRK-sporten og som deltaker i 71 grader nord – Norges tøffeste kjendis på TVNorge. I tillegg er hun i innspurten på medisinstudiet

– Du virker vanligvis veldig rolig og behersket, men i «71» ser vi at du kan bli irritert også?

– Ja da. Min tålmodighet har grenser.

– Det var for eksempel en situasjon hvor en annen deltaker pakket med seg altfor mye mat i sekken sin?

– Ja, det var en dag jeg var veldig sliten. Jeg var lei av å bevege meg sakte, bære tungt og høre på klaging. Så da ble jeg sliten, rett og slett. Jeg burde stoppet før jeg ble så sliten, men det gjorde jeg jo ikke, og da blir jeg sånn som jeg ble da. Jeg sa vel noe om at «vi kan ikke ta med oss så mye – for det ender opp med at jeg må bære det.» Det er jo en del av gamet – at alle ikke er i like god form. Alle har forskjellig ekspertise de bringer inn i laget.

– Hvilken rolle tar du i en gruppe?

– Jeg vil helst ikke være leder på noe vis. Men hvis ingen tar lederrollen, så tar jeg ansvaret.

– Hva likte du best med «71»?

– Det var egentlig teltlivet. Å være så tett på andre mennesker, å bli glad i dem. Å være så lenge borte – i en annen og litt enklere verden. Det var det jeg likte best.

– Oppsto det noen konflikter underveis som du mistrivdes med?

– Det var jo noen uoverensstemmelser og diskusjoner. Men hvis ikke det skjer i et lag, så er det litt rart. Noe temperatur må det være. Hvis alt er fryd og gammen, så vitner det heller om at folk ikke tør å si det de mener. Så det tok jeg med ro.

NÅ HAR ASTRID investert i randoski og en pulk. Hun har ikke fått prøvd randoskiene så mye ennå («jeg tror jeg liker turer som ikke er så spektakulære, på en måte, for jeg er veldig glad i å bare være ute, jeg kan like gjerne gå på fjellski gjennom en dal, jeg må ikke absolutt opp på en topp»).

Likevel: Hun drømmer om flere fjell i løpet av våren. Pulken kjøpte hun for å kunne dra på overnattingsturer i Marka og på fjellet. Pakkelisten er klar.

– Jeg har lyst til å pakke pulken med telt, liggeunderlag, sovepose og stormkjøkken. God mat. God drikke. Ull. Øks. Hodelykt. Litt ved til opptenning – hvis det er plass og overskudd. Og en bok.

– Noe mer?

– Ja. Papir. Og en blyant.