En smak av ekspedisjon

– Mamma, jeg vil ikke dø her.

Jeg hører så vidt stemmen hans gjennom anorakkhetta. Den er liten og tynn, bedende, og langt fra den glade stemmen jeg kjenner så godt. Vi har krummet ryggen og gått mot vinden i en halvtimes tid, men den har økt i styrke og veltet Balder, sønnen min på ni år, overende. Jeg bøyer meg ned og tar tak i hånden han strekker opp mot meg.

– Du skal ikke dø her, ingen av oss skal det. Å gå mot vinden er noe av det vanskeligste som fins, særlig når den er så sterk, sier jeg. – Men vi vet nøyaktig hvor vi er, og du er trygg sammen med pappa, Sunniva (12), Bambus og meg. Hvordan har du det inne bak skibrillene?

Jeg roper for å overdøve vindbrølet og fanger blikket hans.

– Jeg er varm og syns dette er skummelt. Vinden er så sterk. Må vi gå videre?

– Det er ingen vits i å fortsette opp på fjellet og mot Røros nå. Vi snur.

Isslott i Spekedalen

Skituren vår begynner i motbakke noen dager tidligere, fra Brydalen øst for Tynset. Starten er ofte tung når den er fortsettelsen av en lang biltur, det er langt på dag, blodsukkeret er lavt og ompakking av utstyr tar mer tid enn beregnet. De neste dagene skal vi tråkle oss via Raudsjødalen, Hodalen og Narjordet til Røros. Ungene har vært mye på vinterturer i fjellet. Vi er ikke i tvil om at de vil klare denne turen, selv om temperaturen blir lav og det kan blåse en del.

– Hvorfor må vi alltid gå på turer som dette, stønner Balder.

– Fordi det meste blir bra når vi kommer i gang, sier Dag, pappaen hans, og fyller pulken med hundemat, vindsekk, liggeunderlag, soveposer for sikkerhet og annet ekstrautstyr.

Etter noen justeringer, litt varm drikke og et par sjokoladebiter er det jevnt sig framover, og humøret stiger. Balder går først, trukket av Bambus, den solide og sterke huskyen vår. Han øker tempoet og vi andre sliter med å holde følge, inntil Balder bråstopper.

– Se, så kult.

Han peker mot fossen til Klettbekken som er tryllet om til et isslott, med spir og tårn og et rom med gitter.

– Vi sjekker om vi kan gå inn i fossen, sier Balder. Sunniva nikker og sammen bakser og klyver de inn i isslottet.

Iskalde tømmervegger

Sist vi var i Raudsjødalen var det sommer og vi kjørte helt til døra på den selvbetjente DNT-hytta, i bekken var det badetemperaturer og på det gamle setermeieriet fikk vi kjøpt solide porsjoner med rømmegraut. Nå i februar er motbakkene lengre enn vi husker, og når vi endelig kommer fram til hytta er dagslyset borte og kulda biter i kinnene. Enda kaldere er det inne bak tømmerveggene. Det har ikke vært gjester her siden september. Sunniva og Balder klatrer ned i soveposene og tulles inn i pledd.

– Heldigvis er det godt med ved, sier Dag.

Uberørt landskap

Vi har satt av fire dager til miniekspedisjonen vår, gjennom et område som på mange måter er sentralt i Norge – mellom Tynset og Femundsmarka, men som samtidig er utenfor allfarvei. Området er nesten uberørt. Her er ingen kvista ruter, ingen skuterspor eller annet tegn på tilrettelegging, bare noen få setre og en gammel hytte.

Landskapet duver rundt oss, med små sukkertopper og jevne høydedrag. For mange år siden gikk jeg på ski over Grønland. Noe ved dette landskapet gir det samme suget i magen. Stillheten, freden, det uberørte.

Vi har lest på UT.no at det fins et ubetjent DNT-kvarter i Hodalen, men har aldri hørt om noen som har vært der. Derfor er vi litt usikre på hva vi går mot, når vi tråkker vårt eget spor nordover mot Røros. Midt på dagen er det vindstille. Balder går seg varm og blid, vrenger av seg ullgenseren og nynner for seg selv i skisporet.

– Vi får satse på at vi finner et eller annet sted å sove i natt, sier jeg og ser på Dag under lunsjen. Han varmer vann til ungenes rett-i-koppen, et lite høydepunkt på turen.

– Noe finner vi sikkert, sier han.

Varmen fra sola varer bare noen korte timer. Snart vever en kald sno seg rundt oss. For å holde tempoet oppe, bytter vi på å la Bambus trekke. Han er turkamerat av de sjeldne, den som holder humøret høyt når han virkelig får jobbe.

Varmekabler og en dusj

Vel nede i Hodalen etter en strabasiøs tur gjennom skogen, merkes slitet.

– Nå kan det ikke være lenge igjen, sier Sunniva.

– Jeg tror det er der vi skal sove i natt, sier Balder og peker på det første huset som møter oss. Vinduene oser av varme, men mannen der inne vil ikke ha besøk.

– Hit skal dere ikke, sier han. – Prøv Hodalen fjellstue.

Noen hundre meter lenger inne i bygda kommer vi fram til noe som kan minne om et turistsenter. Det er helt mørkt, med unntak av en lyskjegle som siver ut fra en av campinghyttene.

– Hallo?

Jeg banker på døra og velter nesten vaskebøtta til hun som sitter på huk over ei gulvfille.

– Vi er på jakt etter DNT-kvarteret i Hodalen, sier jeg.

– Skal dere overnatte? Om dere vil, kan dere sove her i natt, sier hun og smiler.

Fra Brydalen mot Røros

Rute: Brydalen – Raudsjødalen – Hodalen – Narjordet – Røros

Antall dager: 4 dager

Antall kilometer: 70 km

Vanskelighetsgrad: Krevende

Sånn blir det. Dusj, varmekabler og et uventet komfortabelt brudd i ekspedisjonen. Dagen etter finner vi DNT-kvarteret. Ei lita hytte med fire senger, kokeapparat og vedovn. Det hadde gått fint å sove der også.

Stiv kuling

Fra Hodalen går ruta vår i den østlige enden av Håmmålsfjellet i Os kommune, til Narjordet der det er ei selvbetjent DNT-hytte på garden Ryen. Vi er nede i dalen og skal over fjellet, men i dag er det ingen protester fra ungene. De er først ute og i solskinnshumør etter en god natt.

Oppover følger vi løypenettet de første kilometerne gjennom fjellbjørkskogen, der det er lunt og vindstille. I det vi bryner oss på åpne myrdragene, kjenner vi at temperaturen har steget i høyden og at et værskifte er på gang. Vinden er sterk, og selv om vi krummer ryggen og går på, er det som å gå mot en betongvegg. Plutselig tar et vindkast tak i Balder. Han kaver for å holde balansen, men faller overende og begynner å gråte.

– Mamma, jeg vil ikke dø her, hulker han.

Dag bakser med pulken i den tunge snøen, men klarer å snu og kommer til for å trøste.

– Ingen skam å snu i dag, roper jeg til ham gjennom føyka.

Vi kunne ha satt oss til i vindsekken eller gravd en snøgrop, men velger å søke ly i ei lita nødbu noen hundre meter lenger unna. I det vi snur, dytter vinden oss nesten vennlig i sikkerhet.

– Er det ikke rart med vinden, Balder?

– Den pisker i ansiktet når vi går mot den, men når vi har den i ryggen kjenner vi den neste ikke, sier han. Smilet er tilbake bak snøbrillene.