Møt moskusen

Det er en av disse morgenene hvor lufta står helt stille. Himmelen er blå uten en sky i sikte. Vi er på Dovre, nærmere bestemt Grønbakken noen kilometer nord for Hjerkinn. Spente og forventningsfulle til dagens fjelltur står en gjeng tyskere, to franskmenn og et russisk par i ring rundt Sigbjørn Frengen (29) fra Oppdal Safari.

– Hei og velkommen til moskus-safari, sier han på plettfri engelsk.

– I dag regner vi med å finne moskusen etter sju til åtte kilometer. Vi går fram til lunsj og så finner vi en plass med god utsikt og tar en rast.

Annonse:

Vorsteren Tell står klar bak han og piper og logrer. Det er ikke første gang han er med på tur. Med hundre turer i året, og en eier som har holdt på i Moskus-gamet siden 2013, er Tell blitt en erfaren «moskusjeger».

Men vi skal spole litt tilbake, til våren 2012. Det var nemlig da Sigbjørns fascinasjon for moskusen virkelig ble tent etter et litt spesielt møte.

Hold avstand

– Jeg studerte utmarksforvaltning og jakt, fiske og guiding ved Høgskolen i Innlandet i Østerdalen, og en del av studiet var en tur til Dovre, forteller Sigbjørn mens vi skrår over E6 og begynner å gå mot jernbanelinja.

Da studentene var på tur i området fikk de vite at det var noen som hadde sett en moskus i et vierkjerr litt lenger inne i dalen hvor de var. Sigbjørn gikk på rekognoseringsferd. Han trodde han gikk rett mot en mosekledd stein, men plutselig beveget den på seg og det viste seg å være en moskus. Under ti meter unna.

– Da moskusen ristet på hodet og kikket på meg, da tenkte jeg ikke så mye. Jeg tok bare beina fatt.

I dag er noe av det første Sigbjørn sier til de han tar med på tur: Hold god avstand. Anbefalt avstand er 200 meter.

– Moskusen er ikke som andre ville dyr som flykter hvis den blir redd. Moskusen angriper.

Som Afrikas neshorn

Det er nettopp dette som kjennetegner de fem store i Afrika. Verken løven, leoparden, neshornet, elefanten eller bøffelen flykter. Og det samme gjelder for moskusen. Den angriper.

– Mange har kanskje sett på TV-en at moskusen samler seg i ring med barna innerst. Da er det alvor, forklarer Sigbjørn.

Vi går under jernbanen og passerer med det skillet for hva som er moskusland. For innenfor jernbanen mot Snøhetta, Åmotsdalen og Oppdal får moskusen ferdes fritt. Men forviller de seg over jernbanen og europaveien mot Rondane, blir de skutt. Ettersom moskusen er en gjeninnført art er den ikke på rødlista og regnes derfor ikke som truet, selv om det i Norge bare finnes rundt 200-250 dyr.

Metallhesten og moskusen

I 1913 fant arbeiderne som anla jernbanen over Dovrefjell to fossile ryggvirvler fra moskusdyr. Dette førte til ideen om å innføre moskus til Norge fra Grønland. De forsøkte seg først på Gurskøy utenfor Ålesund i 1925. Dyrene trivdes ikke, og døde til slutt på øya. I september 1932 gjorde polarforskeren Adolf Hoel et forsøk med import av 10 moskus til Dovrefjell, skal vi tro Wikipedia. Denne stammen overlevde fram til krigen da de ble jaktet på og utryddet. Men i 1947 ble nye dyr satt ut, og det er altså etterlevningene av disse som vi er på vei for å finne i dag.

Knappe kilometeren etter jernbanesporet møter vi en annen guidet gruppe.

– Har dere sett noe? spør Sigbjørn.

– Lite, sier den andre guiden.

– Vi tenkte å prøve oss litt nærmere Hjerkinn. Det var noen som så en flokk inne på en snøflekk der i går.

Sigbjørn nikker.

– Men selv om ikke jeg fant noen moskus behøver jo ikke det å bety at ikke du gjør det, sier den andre guiden og dytter han i skuldra.

Sigbjørn har rykte på seg for å være en av guidene med flest moskusmøter på samvittigheten. Av alle turene han har vært på, kan han telle på en hånd hvor mange ganger han ikke har truffet moskus.

– Men jeg opererer ikke med moskus-garanti, altså, sier han og ler.

– Da må du stikke i dyrehage!

Vanedyr

– Jeg tror jeg ser en, utbryter Wolfgang Jelinek.

Tyskeren går pilgrimsruta fra Oslo til Trondheim sammen med kompisen Eugen Jarek, men i dag har de hviledag og den benyttes til å være med på moskussafari.

Sigbjørn er fort framme med kikkerten.

 

– Det ser ut som en fire-fem år gammel ku, forklarer han.

Resten av følget plukker opp de lånte kikkertene og studerer dyret. Det må være minst en kilometer unna.

En viktig del av jobben som moskus-guide handler også om å lese sporene i naturen. Se hvor det ligger møkk, hvor gammel møkka er og ikke minst hvor det er blitt spist. Vierkratt er naturlig mat for moskusen.

– Det handler også om å vite hvor flokkene ferdes, forklarer Sigbjørn, mens han styrer oss litt nærmere fjellsiden hvor moskus-kua ble observert.

– På forsommeren er de gjerne nærmere jernbanelinja, men ettersom vi kommer lenger inn i juli, trekker de nærmere fjellene og snøen.

Lunsj med utsikt

Vi tar lunsj et stykke opp i fjellsiden hvor moskuskua ble observert. Sola steiker. Om sommeren er det som regel dagsturer det går i for Sigbjørn og de andre guidene på Dovre. Mens det vinterstid gjerne er ukesturer med naturfotografer. Blant annet har Sigbjørn guidet en tur for programmet «Seven Worlds One Planet» på BBC Earth.

– Det er jo en drøm som er gått i oppfyllelse å ha vært med på et TV-program hvor David Attenborough har stemmen, forteller Sigbjørn.

– Hva er det med moskusen som fascinerer så mange, tror du?

– Det er et helt unikt dyr i europeisk sammenheng. De er naturlige autoritære. De kan overleve under ekstreme forhold og om vinteren mister de 40 prosent av kroppsvekten. Moskusen er et ekstremt dyr og de fascinerer i hvert fall meg veldig.

Både moskushvisker Sigbjørn og vorsteren Tell finner seg en passende plass i mosen, mens resten av turfølget sprer seg utover.

– Hva er dette, spør en av de franske turistene.

Hun holder opp en liten lodott.

– Det er moskusull, forklarer Sigbjørn.

– En okse kan røyte opp til en kilo ull i året. Mest nå på våren og forsommeren. Moskusulla er åtte ganger varmere enn saueull og helt unik. Du kan vaske den på 90 grader og den krymper ikke.

Kongen av Dovrefjell

– Se der ja, hvisker Sigbjørn.

Plutselig beveger det seg i vierkrattet på andre siden av bekken.

– Det er det en ung okse. Halvannet-åring tenker jeg.

Vi sitter musestille. Oksen rister litt på hodet og går bedagelig opp skråningen vekk fra oss. Et par av de tyske turistene har fått fram telelinsene og knipser frenetisk.

Han blir stående på toppen av skråningen og trone. Det er tydelig hvem som er kongen av Dovrefjell. Så kikker han seg bedagelig over skulderen, som for å si: «That’s it folks!» før han trasker videre.

– Han der så jo veldig fredelig ut, kommenterer Eugen Jarek.

– Ja, det kan du si, sier Sigbjørn og humrer.

– Men når du ser han der klaske pannebrasken inn i skallen på en annen kompis i 60 kilometer i timen, skjønner du at skinnet kan bedra.

Og som for å understreke alvoret hører vi buldring i det fjerne. Nordfra ruller noen mørke skyer innover himmelen. Og plutselig får alle det travelt med å pakke sammen sakene sine og finne fram regntøyet.

For været på Dovre er like omskiftelig som moskusens temperament. Det er vel kanskje derfor det kuriøse klovdyret trives så godt her på Norges tak.