Øyhopping på 71 grader nord

På kjøkkenet i Hammerfest er det et salig kaos denne uken. Alt ligger ut over kjøkkenbenken – pakker med RealTurmat, hjemmebakte müsliknekkebrød, Rett-i-koppen-poser og annen tørrmat. Ute ligger tåka lavt, med lett yr i lufta. Slik det har vært i Nord-Norge de siste ukene; trist og grått. Selv om værmeldingen er lovende, med opp mot 20 grader, er den ikke til å tro på. Ikke fem dager på rad. Ikke i Finnmark. Jeg pakker tynn ull, tykk ull, votter, lue og regntøy. Bikini og shorts må med, og for sikkerhets skyld den gode, tykke ullfleecen, og myggolje og solkrem. Vi skal på sykkeltur til landets nordligste kyst. Til værharde øysamfunn, der myggen gjerne blåser bort. Og sola, den varmer sjelden nok til å gå barhudet i vinden. Jeg ringer kjæresten, Tommy.

– Hva har du pakket? Han ramser opp det samme som meg.

– Været skifter, det kan bli alt mulig. Og ja, han har også noen kilo mer enn nødvendig. Til slutt er jeg fornøyd: en full sykkelvogn, en full tursekk og en forventningsfull unghusky, Nymeria, som drahjelp.

SYDENVARME

Avreisedagen er skyene fordrevet. Sola varmer. Et mirakel. Allerede første kvelden aner vi en viss uro. Har vi pakket riktig? I denne nye varmen summer og kravler og sniker myggen seg innunder mellom den insektstette turbuksa og skoene – akkurat der hvor de kan presse snabelen gjennom det tynne sokkestoffet.

– Vi må røre oss, dette nytter ikke, sier jeg oppgitt.

Vi lar syklene stå og trasker mot Skaret, der vi kan se Fruholmen Fyr – verdens nordligste fyrlykt som i 150-årsgave fikk en hel forestilling tilegnet seg. En gammel og koselig vei snirkler seg opp den lille fjellsiden. De store steinene ble lagt her av Statens Vegvesen tidlig på 1900-tallet og er fine å følge, mer som en bred sti enn vei. At den kalles kjærlighetsstien gjør noe med oss der vi vandrer i strålende midnattssol, omringet av irrgrønne multemyrer med knallrøde bær. Det lover en god høst.

PEST ELLER KOLERA

Første natta på tur er det vanskelig å køye. Når vi endelig kryper inn i det lille tomannsteltet, har Nymeria, sliten etter båttur og mange inntrykk, sovnet i min sovepose. – Du har sannelig litt å lære, hvisker jeg og flytter henne resolutt ned i fotenden av liggeunderlaget. Sola dupper mot horisonten og skaper et nydelig, rødglødende lys over havet og inn i teltet. Fortsatt noen dager igjen før midnattssola takker for seg, og i sine siste krampetrekninger vil den bare skinne og skinne og skinne. Og nattesøvnen? Å sove i slike omgivelser, med et slikt lys, er umulig. Ikke bare fordi vi vil nyte denne deilige sommernatta, men også fordi det blir så utrolig varmt i teltet. Lukten av våt hund og svette mennesker blir forsterket av sollyset mot teltduken. Nattulltøyet skrelles av. Soveposene også, men glidelåsen i teltåpningen og myggnettingen rører vi ikke. Det blir pest eller kolera, og vi ligger våkne og hører på gåsa som kakler om kapp med måse og tjeld. Fuglene får heller ikke sove.

–Hva sa du?

– Ingenting. Det er bare gåsa som kakler.

KAFELIV PÅ 71 GRADER NORD

– Førstemann uti, roper jeg til Tommy og kaster meg i havet. Et morgenbad i havet er mildt sagt forfriskende. Om jeg sier åtte grader, er det å ta godt i. Men vannet er klart som glass. Det vekker kropp og hode og setter et herlig punktum for den lange natta.

– Kom uti du også. Det er så deilig!

– Jeg hører på hylene dine at det ikke stemmer, svarer Tommy.

Øya har så korte avstander at vi nyter å ha en basecamp, og lar teltet stå. I dag skal vi til Sanden naturreservat på andre siden av øya. På veien sykler vi forbi butikken og kaféen som er samlingspunktet på Ingøya.

– Nu må dokker komme inn og få dokker vårrulla og kake. Det e plass her i sola te dokker. Vårruller på 71 grader nord må vi få med oss. Det blir take-away. Praten går lystig. Som fremmedfolk tas vi imot med nysgjerrighet, før vi takker for oss og sykler videre. Forbi kirka, der skifertaket har gapende hull og skriker etter omsorg, og forbi gamle hus som nye generasjoner nå tar godt vare på.

FERIEPARADIS

Den smale asfaltveien blir til en hullete grusvei som snirkler seg over til andre siden av Ingøya. For få år siden var dette et aktivt fiskerisamfunn med flere fiskebruk, skole og posthus. Mye av øyas tidligere rikdom er synlig på den gamle kirkegården, der store gravstøtter står igjen som tause vitner.

– Tenk at det var liv her ute i hundrevis av år, så langt nord, med flere fiskebruk og et trankokeri. Hva skjer med kysten vår? undrer jeg

– Sånn er det når penga rår. Fiskebruket her kunne fortsatt hatt drift, det er fisk nok til det, men eierne som hører til sørpå vil ikke selge til konkurrenter, så de legger heller ned. Det er norsk fiskeripolitikk, sier Tommy.

Ved et av husene slår vi av en prat med Harald Wergeland. Han kjøpte stedet usett for noen år siden. Han fant det på FINN, kjøpte og nølte lenge før han kom ut på øya. Nå er det Wergelands ferieparadis. En kjerrevei og informasjonsskilt ønsker oss velkommen til Sanden Naturreservat, vernet på grunn av sine sanddyner som strekker seg langt innover øya og huser et mangfold av dyr og planter.

Lenger kommer ikke vi på bysyklene våre, så vi parkerer og hiver sekkene på ryggen, og opplever det merkeligste av alt – varmen er så intens, himmelen så blå og livet så godt, at vi skreller av oss klærne.

– Det føles vågalt å vandre rundt, på 71,5 grader nord i shorts og singlet, sier jeg og speider ut over den lange sandstranda. Selv vinddraget i luften forstyrrer ikke, det bare fjerner myggen. Vi nyter livet og late timer i sanden, og finner deler av et hvalskjelett, ørnefjær, noen døde fugler, hundrevis av magiske, vakre skjell, og store mengder med plast.

HUSK FISKESTANGA

På Rolvsøya virker det grønnere, kan hende på grunn av alle de hvite små strendene mot fjellsidene. Fjellene framstår mykere, og landskapet innbyr til lange turer innover. Kanskje bare innbilning, men det virker lunere på Rolvsøya enn på Ingøya, selv om jeg vet at været her kan være av verste sort. Ikke sjelden er de som bor her er isolert i dagevis midtvinters. På vei fra fergeleiet på Gunnarnes blir vi blir stoppet av Knut, en lokal bekjent og tidligere kollega av Tommy.

– Har dere med vann?

– Vi fyller underveis, her er masse bekker og vann.

– Glem det. Det er kokevarsel på drikkevannet. Kom inn, så fyller jeg flaskene. Hvor skal dere?

– Målet er Stoppelfjorden. Vi har hørt så mye bra om den plassen.

– Bra. Men, dere har ikke med fiskestang?

Fra Sørkjosen finner vi fin sti over til Stoppelfjorden. Herfra bærer vi bare med oss det mest nødvendige. Vi følger det det etablerte, behagelige tråkket, med myke voller hele veien, lite stein og ur. På turens høyeste punkt skjønner vi poenget med fiskestang. På rad og rekke ligger de, innsjøene så proppfulle at fisken vaker selv på denne varme sommerdagen.

– Æsj, at den fiskestanga ligger hjemme, sier Tommy. Stien snirkler seg forbi vannene, og til slutt klarer jeg ikke motstå fristelsen til å ta en svømmetur med fisken. Det er da noe.

EN FJORD TIL ALLE

Ved det siste vannet renner det en liten elv, så klukkende og leken at det er nesten for mye, og på grensen til overdrevent vakkert. Nede på stranden tar jeg av skoene for å kjenne den hvite, finkornede sanden mellom tærne

– Au.

En blå plastbit setter seg fast i fotsålen min.

– Den flasken der, den er fransk, tror jeg. Og der ligger det en garnvase fra fiskeindustrien, sier Tommy.

– Det ligger plast fra hele verden innimellom steiner og langt opp i fjellsidene. Å rydde disse langgrunne og utilgjengelige kyststripene langt uti havet med mye hardt vær, er en krevende logistikk. Dette er ikke gøy, sier jeg.

– Å oppleve denne plassen er uforglemmelig, men wow-faktoren mister litt glans over møtet med all plasten. Møysommelig tråkker vi oss akkurat nok plass til teltet og litt sitteplass, rett ved noen gamle tufter. Stoppelfjorden hadde en gammel bebyggelse, men som resten av Finnmark ble dette også brent under krigen. Husene ble aldri gjenreist.

– Her bodde og levde de av fiske, jakt og enkelt jordbruk, sier jeg.

– De tenkte nok ikke på dette som et vakkert sted. For oss er det rett og slett et lite paradis, sier Tommy.

– Tenk å ha alt dette for seg selv. Det er det som er så fint her i Finnmark – det er plass nok for alle til å finne seg sin egen fjord.

Tidligere publisert i DNTs årbok 2021, Kysten vår.