SKJULT AV SKOGEN: På stier brukt av norske flyktninger under andre verdenskrig får tiendeklassinger fra Aurskog-Høland et levende møte med norsk historie.
SKJULT AV SKOGEN: På stier brukt av norske flyktninger under andre verdenskrig får tiendeklassinger fra Aurskog-Høland et levende møte med norsk historie.

Smaken av flukt

Et hundre meter langt fjasende og lattermildt tog av ungdommer snirkler seg fram blant høye graner. Plutselig blir det stille. – Halt! Grenzzonen-Bescheinigung, bitte!

Publisert Sist oppdatert

Tiende trinn fra Bjørkelangen ungdomsskole er på skolens årlige tur på Flyktningeruta, en av DNTs historiske vandreruter. Med sine totalt 120 km starter den fra Skullerud i Østmarka i Oslo og går østover gjennom Enebakk, Lillestrøm, Aurskog-Høland til Eidskog, med en snarvisitt innom Sverige. Normalt tar ruren tilsammen rundt fire dager, men Bjørkelangen går bare den siste etappen, fra gården Malnes i Setskog de 12 kilometerne til Grenselosmuseet ved innsjøen Skjervangen i Eidskog.

Nå famler elevene etter «grenseboerbevisene» de har fylt ut på skolen i forkant av turen. Under krigen måtte alle som bodde tett ved grensa, ha et slikt sertifikat på at de hadde tillatelse til å ferdes i området. Var man uten, og ble stanset av de tyske vaktene, bar det rett i arresten. Eller man kunne bli skutt.

Jeg tror det var skikkelig fælt for flyktningene den gangen. De måtte jo gå mye lenger enn det vi gjør i dag, og de måtte gå i mørke, og være redde for å bli arrestert.

Stine Bergseter (15)

– Det der var litt skummelt, sier Victoria Karlsson (15) og tar en slurk av drikkeflaska.

– Selv om jeg visste at det ikke var ekte, ble jeg faktisk litt nervøs. Han som stod foran meg, ble så stressa at han svarte på spansk da vakten snakket tysk til ham, ler hun og trasker videre, forbi en av de store, gulmalte vardene som markerer grensen mellom Norge og Sverige.

Fulgte flyktningene

Forfulgte mennesker som ville fra det okkuperte Norge over til det nøytrale Sverige under krigen, hadde ikke noe grenseboerbevis. Jøder, motstandsfolk og andre ettersøkte tok seg derfor fram på ulendte skogstier nattestid. Også de som hjalp til med å lose flyktninger mot sikkerheten, risikerte livet. Faren og farfaren til Magne Malnes (64) var to av dem som fulgte flyktninger over til tryggheten. Hverdagen til familien på den avsidesliggende gården Malnes ble brått forandret da krigen kom. Med sin plassering bare noen hundre me-ter fra svenskegrensa ble den plutselig et viktig knutepunkt for mennesker på vei mot trygghet. På Malnes kom de innom for hvile og ly før den siste etappen over grensa.

– Far og farfar hjalp rundt tusen flyktninger over, sier Magne.

– Det var en selvfølge for dem å stille opp. Og for meg var det en selvfølge å si ja til å bli guide da Flyktningeruta ble stiftet i 1995. Jeg har jo denne historien i blodet.

OKKUPASJONSMAKT: Tyske soldater (t.v.) var i Norge fra 1940 til 1945. Mange av dem patruljerte grensen for å stoppe flyktninger.
OKKUPASJONSMAKT: Tyske soldater (t.v.) var i Norge fra 1940 til 1945. Mange av dem patruljerte grensen for å stoppe flyktninger.

Krig og kjærlighet

Magne har tilsammen guidet rundt 8000 skoleelever. I dag teller gruppa fra Bjørkelangen hele 80. – Det er egentlig litt for mange på en gang, synes han.

Med ungdommene i en lang rekke på de smale stiene er det en utfordring å nå fram til alle med informasjon om de ulike stoppestedene på veien. Magne kommuniserer med lærerne bakover i rekka ved hjelp av walkietalkie. Slik får alle med seg at de passerer «Nissedråga», en kløft i fjellet som en periode fungerte som tilholdssted for kommandogruppa Hector.

FRA GAMMELT AV: Et typisk grenseboerbevis.
FRA GAMMELT AV: Et typisk grenseboerbevis.

Ved Långebäck i Sverige, ei rødmalt hytte et stykke lenger inn, åpner skogen seg. Elevene samles rundt Magne når han forteller om den tyske offiseren Willy Jutzi og den norske unge kvinnen Ragna Fevik som levde lykkelig i skjul her noen sommermåneder i 1942.

Paret trodde kjærligheten skulle vinne og at de skulle få dele framtiden. I stedet endte det med at de ble fanget og desertøren Jutzi skutt og drept, forteller han.

Åtti alvorlige ansikter følger konsentrert med.

– Det er vanskelig for oss å sette oss inn i hvordan det var under krigen, sier Henriette Sørhaug (15).

– Når vi går sånn mange sammen på tur, blir det mest til at vi snakker om andre ting enn krigen og flyktninger. Men det hjelper å høre historier om enkeltmennesker som var med på det.

Stine Bergseter (15) nikker.

– Jeg tror det var skikkelig fælt for flyktningene den gangen. De måtte jo gå mye lenger enn det vi gjør i dag, og de måtte gå i mørke, og være redde for å bli arrestert. – For gamle folk og barn må det ha vært veldig slitsomt. Vi har hørt at barna noen ganger måtte få sovemedisiner for å være stille så gruppa ikke skulle bli oppdaget, forteller Henriette.

KJÆRKOMMEN HVILE: Til tross for stedets dramatiske forhistorie er det god stemning under rasten på idylliske Långebäck for elevene fra tiende klasse på Bjørkelangen ungdomsskole.
KJÆRKOMMEN HVILE: Til tross for stedets dramatiske forhistorie er det god stemning under rasten på idylliske Långebäck for elevene fra tiende klasse på Bjørkelangen ungdomsskole.

Reelle grenser

Rett nedenfor hytta er vi brått ved grenseovergangen tilbake til Norge. Et unnselig skilt forteller at den vesle bekken med en liten trebro over utgjør grensen.

– Både jeg og de andre guidene liker å få elevene til å reflektere over dette, sier Magne.

Denne lille bekken er grensa mot både Sverige og EU, men vi er så langt unna murer og piggtrådgjerder som det er mulig å komme.

Magne Malnes (64)

– Det flotte i at det faktisk ikke er noen som helst form for kontroll her. Denne lille bekken er grensa mot både Sverige og EU, men vi er så langt unna murer og piggtrådgjerder som det er mulig å komme. Det er en stor kontrast til hvordan grenseoverganger andre steder i Europa ser ut.

Han forteller at elever med utenlandsk bakgrunn ofte har et annet forhold til dette med grenser.

– Det har hendt at ungdommer fra familier som ennå ikke var innvilget oppholdstillatelse i Norge ikke har fått lov til å være med på turen gjennom skogen. Selv om ruta bare går innom Sverige i noen få hundre meter, tør ikke foreldrene ta sjansen. Så de elevene har blitt kjørt med bil for å slippe å forlate Norge. Grensene blir plutselig mer reelle når man opplever sånt.

TRADISJON: Tiende trinn fra Bjørkelangen ungdomsskole er på skolens årlige tur på Flyktningeruta, en av DNTs historiske vandreruter.
TRADISJON: Tiende trinn fra Bjørkelangen ungdomsskole er på skolens årlige tur på Flyktningeruta, en av DNTs historiske vandreruter.

Flere smuglerruter

På grunn av problemer med en grunneier som ikke ønsker turgåere på stiene i sin skog, går siste etappe av turen på en grusvei noen hundre meter unna den originale ruta.

FLUKT MOT FRIHET

«Flyktningeruta» er en merket tur langs én av rutene som ble brukt av kurerer og flyktningeloser under andre verdenskrig, for å frakte post, utstyr eller mennesker over grensen til Sverige. Langs ruta ligger flere kulturminner: Huler, hytter, koier, gårdstun og andre bygninger som ble brukt som skjulesteder og til ly og overnatting for flyktninger og kurerer. Flyktningeruta som merket tur ble innviet 9. juni 1995, i anledning frigjøringsjubileet. I 2015 ble den merket på nytt og lansert som historisk vandrerute av DNT Oslo og Omegn, Riksantikvaren og Foreningen Flyktningeruta. Les mer: ut.no og historiskevandreruter.no (Foto: Krigsarkivet/NTB)

En del av strekningen overlapper med «Sukkerveien», smuglerruta mellom Norge og Sverige som under krigen ble brukt både til flyktningetrafikk og til å smugle våpen, mikrofilmer og penger.

Ikke alle elevene er like vant til å gå langt på tur med tung oppakning, og den grove grusen på veien er hard for føttene.

Når veien svinger inn mot Skjølåbråtan og Grenselosmuseet etter omlag fire timer på tur, er det mange lettede fjes å se.

Magne hilser hjertelig på Vidar Hansen. Sammen med kona Berit Hansen driver han både Grenselosmuseet og teltleiren for ungdommene som kommer hit.

Å formidle historien til nye generasjoner unge er Vidar og Magnes felles hjertesak.

– Med dagens situasjon og så mange mennesker på flukt i verden, og mange nye landsmenn som kommer hit til Norge, er det enormt viktig at ungdom forstår at nordmenn også har flyktet. Det er faktisk ikke så lenge siden det var vi som var avhengige av andre lands velvilje, sier Vidar.

– Mormoren min har fortalt meg mye om det hun opplevde, sier Stine og er enig i at det er viktig å ta med seg kunnskapen om det som skjedde under krigen.

– Jeg merker at hun synes det er tøft å fortelle, for hun begynner ofte å gråte når hun snakker om det. Likevel er det tydelig at hun synes det er viktig at jeg får vite.

Stine blir stille. Tenker litt før hun fortsetter:

– Om få år kommer alle som opplevde det i virkeligheten til å være borte. Og da er det vel vi som må gi historiene videre.

forsvinner hun sammen med venninnene ned mot Skjervangen for å bade.