Inn i det ukjente

Vårskitur i Forollhogna nasjonalpark byr på nedsnødde utfordringer.

Publisert Sist oppdatert

– Dette er utrolig eksotisk, sier Astrid Moen og hutrer i soveposen sin.

– Kanskje ikke akkurat det jeg forventet, sier Anne Lise Aakervik og drar glidelåsen langt opp på sin sovepose.

– Men det kunne vært verre, sier jeg.

– Vi har tak over hodet, gode soveposer og heldigvis tok vi med et liggeunderlag hver. Godt vi hadde utstyret i orden. Værmeldingen for i morgen er strålende. Så får det heller være at hytta er nedsnødd og menyen blir hakket kjedeligere enn vi hadde planlagt.

SOL OG SKAREFØRE

For alt hadde ikke gått som planlagt. Bare nesten. At vi nå lå i et telt utenfor Hognabu ved foten av Forollhogna, det høyeste fjellet i mils omkrets, var hell i uhell.

OM TUREN

Rute: Tovmoen → Synnerdalen

→ Hognabu → Bjørndalsbu

→ Tovmoen

Adkomst: Med bil til Budal i

Trøndelag, og videre til p-plass

ved Tovmoen

Antall dager: 3–4

Verdt å merke seg: Husk sovepose

og egnet turutstyr, gjerne også telt.

De åpne buene i området er mye

brukt, og det kan være fullt før dere

når frem til bua. Les om ferdsel rundt villrein her.

Vi startet fra parkeringsplassen i Tovdalen flere timer tidligere. Det var en vakker vårdag, og vi søkte mot de vide, hvite viddene. Der snøen ligger perfekt. Sola skinner. Endelig skulle vi tre damene, midt i 50-årene, legge ut på skituren vi lenge, i mange år, har snakket om. Selvfølgelig kunne vi ha gjort det enkelt, og lagt turen til Sylan. Der kjenner vi hyttene, rutene er staket, og vi ville ikke hatt noen problemer med å finne frem. Men så er det dette med å kartlegge Norge, med å våge seg inn i området vi ikke kjenner så godt og å orientere selv.

– Ofte blir det til at andre tar styringen. Det er skikkelig morsomt å bruke kart og kompass og gjøre det selv, sier Anne Lise.

Hun er turvant og sterk, men trives egentlig best med merka løyper.

– Det er litt utenfor komfortsonen dette, men jeg liker det, legger hun til.

– Og jeg synes det er stas å se mer av Budalsfjella og buene, for dette er min fars barndomsfjell, sier Astrid.

SETERGRENDER OG VILLREIN

Turen ble lagt til Forollhogna nasjonalpark. Den ble opprettet i 2001, som landets 19. nasjonalpark, og dekker et område på 1062 km2. Forollhogna er hakket større enn Rondane med 963 km2 og litt mindre enn Jotunheimen med 1151 km2. Selv med sentral plassering vest for Røros, øst for Berkåk og nord for Tynset, på grensa mellom Trøndelag og Innlandet, er det ingen folkevandring hit. Her er det ingen DNT-hytter eller merka T-stier. Dette er natur- og kulturlandskap, særpreget av en bærekraftig villreinstamme, hognareinen, med mektige gevir og høyere slaktevekt enn noen andre villrein-stammer i Norge. Det er pittoreske seterdaler der det fortsatt er drift om sommeren og et nettverk av små buer, noen som alltid står åpne og noen som er låst og må reserveres – eid av private og av fjellstyrene i området.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Fjellene i Forollhogna nasjonalpark er ikke spesielt høye, men du verden for en utsikt. Fra toppen av Stor-Ytangen ser man halve Norge og er konge på haugen.</span>
Fjellene i Forollhogna nasjonalpark er ikke spesielt høye, men du verden for en utsikt. Fra toppen av Stor-Ytangen ser man halve Norge og er konge på haugen.

NEDSNØDD

Inne ved Øverlivollen møter vi på lokale kjentfolk. De har vært på setra si noen dager og anbefaler oss å ta østsiden opp Synnerdalen for å følge Steinfjellet til Forollsjøen.

– Fine forhold, sier de.

– Hvor lang tid bruker vi til Hognabu herfra? spør Astrid.

Hun har vært her på sommerstid, men å anslå tid på vinterføre med oppakning er noe annet.

– Et par timer, sier de lokale og ønsker oss god tur.

Jeg trekker pulk med mye av utstyret vårt og maten. Teltet er pakket med for å øve meg på å sette opp og sove alene ute, og jeg vet at bakkene blir krevende med pulken. Føret er perfekt, skifellene sitter, men stigningen er litt verre enn som så.

– Dette er sabla tungt, sier jeg og henger over stavene, svetten siler under den tynne ulltrøya.

Oppover går det, og jo høyere vi kommer, jo mer får vi se av dette ukjente, åpne og vakre landskapet. Vel oppe på vidda har vi brukt mer tid enn forut- sett, melkesyra sitter i lårene mine, og det er sent på dag. I det sola forsvinner, kommer kulda krypende. Anne Lise orienterer, Astrid og jeg speider etter Hognabu.

– Gleder meg til å komme frem. Kjenner at jeg begynner å bli skikkelig sulten nå, sier Astrid.

– Den skal da ligge her?

Minuttene tikker av gårde og blir til enda en time, før vi til slutt finner dagens mål.

– Ikke rart den var vanskelig å finne. Hvor er døra? Da Astrid reserverte bua, forhørte hun seg om snøforholdene i fjellet. Hun fikk til svar at alt var i skjønneste orden. Nå står vi foran bua. Døra er nedsnødd. Ikke i puddersnø, dette minner mer om betong.

– Vi prøver å grave oss inn, sier Anne Lise.

Jeg nikker og drar frem spaden fra dypet av pulken. Etter at vi har prøvd oss litt hver og én, skjønner vi at det er håpløst.

– Hva gjør vi nå?

Anne Lise er oppgitt. Alle tre har lavt blodsukker. Det hadde vært fint med fyr i ovnen og en kasserolle putrende med middag nå.

– Heldigvis har vi teltet mitt, primus og alt utstyret vi trenger for en overnatting ute, sier jeg.

Snart er teltet slått opp, og vi lager et enkelt måltid over primusen. Så snart snøen er smeltet, blir det rykende varm Rett i koppen med smak av spicy kyllingsuppe og brødskivene vi ikke spiste i pausen tidligere på dagen.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Litt matt etter en kald natt i nødbivuakk sitter Astrid Moen (t.h.) og Anne Lise Aakervik og forbereder seg på en ny dag.</span>
Litt matt etter en kald natt i nødbivuakk sitter Astrid Moen (t.h.) og Anne Lise Aakervik og forbereder seg på en ny dag.

SOLVARM LYKKE

Vi sover dårlig. Det er litt trangt, klamt og uvant i et litt for lite telt. Desto bedre er det å kjenne at sola varmer utpå morrakvisten, og temperaturen langsomt stiger under teltduken. Etter hvert er det så lunt og godt at det er fristende å bli liggende.

– Vi skal videre i dag, skal vi ikke? spør Anne Lise og titter opp med lua på snei.

Astrid grynter fra nede i soveposen sin.

– Jeg lager kaffe, sier jeg og stabler meg på beina.

Utenfor blir jeg blendet av lyset. I løpet av noen minutter har jeg fyr på primusen, og snart damper det fra termoskopper som gjør nytten som kaffekrus. Teltleiren ryddes etter havregrøten, sekkene pakkes og Astrid smiler.

– Alt i alt ikke så verst likevel, sier hun.

– Solvarm lykke.

Anne Lise staker ut kursen.

– Vi kunne ha valgt å gå rundt Forollhogna og satt igjen utstyret for å bestige toppen, men jeg føler ikke for det i dag, sier hun.

– Samtykker, sier Astrid.

– Jeg vil heller komme tidlig frem til neste bu og hvile ut etter natta.

Jeg ser siklende på det vakre fjellet. Det ligger som en sukkertopp og lokker, og én dag vil jeg tilbake hit, helt sikkert.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Rastebua ved Budalstjønnin er liten på en solskinnsdag, men et velkomment ly på uværsdager.</span>
Rastebua ved Budalstjønnin er liten på en solskinnsdag, men et velkomment ly på uværsdager.

SPENNING FØR BJØRNDALSBU

Den øverste hinnen med snø er så vidt smeltet, skiene flyter lett, og landskapet er like åpent som havet. Vi ser lenger enn langt. Det er perfekte vårskiforhold.

– Heldige med været i dag. Den nedsnødde døra på Hognabu viser til fulle hvor tøft det kan være her når det står på, sier Anne Lise.

– Likevel er merkelappen på nasjonalparken «de snille fjella». Jeg kan forstå det, i godt vær er det behagelig, lite bratt og sikkert lett å gå, selv for de minste barna, om sommeren.

Anne Lise er god til å holde kompasskursen, og har siktet seg nøyaktig inn mot den lille rastebua ved Budalstjønninn.

– At det er værutsatt forklarer noe av behovet for mange og åpne buer å søke ly i, sier Astrid.

– I tillegg har de sikkert gjort nytten for jegere og fiskere. Her er godt beite og mange fiskevann.

Innimellom skjærer brede veier seg ned i snøen. Vi krysser et par, før vi skjønner at det ikke er militære beltevogner eller det lokale løypelaget som har pløyet marka.

– Wow, det må være spor etter villreinen, sier Anne Lise.

– Men de er sky, og på denne tiden av året begynner kalvingen. Vi får holde oss på avstand.

Hun staker ned mot Budalstjønnin, der vi tar en lang pause ved den solvarme veggen på nødbua. Jeg kjenner at det er godt å være på dametur, holde tempoet passe høyt og bare nyte dagen.

Videre til Bjørndalsbu ved Nordre Ytjønna vokser spenningen.

– Er den også nedsnødd, blir det en natt til i telt. Jeg vet ikke om jeg er klar for det, sier Anne Lise.

– Enn om det er folk der? Da må vi dele på herligheten. Hvordan blir det? Undrer Astrid.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Smale dører og trangt om plassen på Bjørndalsbu, men vann blir det når Anne Lise Aakervik får smeltet snø.</span>
Smale dører og trangt om plassen på Bjørndalsbu, men vann blir det når Anne Lise Aakervik får smeltet snø.

AKKURAT PASSE STORT

Vi får alt for oss selv. Sengene, grytene og solveggen. Det er sånt som sjelden skjer, men når det skjer, lønner det seg å pakke sekken og bare dra. Dra til fjells, dra på tur, dra ut. I løpet av de tre dagene vi er sammen, kjenner vi oss levende.

Og når vi står på toppen av Stor-Ytangen den siste formiddagen, 1139 moh., kjenner jeg meg sterk og lykkelig. Dette er ingen totusenmeter å skrive hjem om egentlig, ingen bragd å komme opp på, men med en utsikt som kan ta pusten fra enhver som liker fjellmassiv.

– For et rundskue. Hvor langt ser vi egentlig, sier Astrid og myser mot Sylmassivet i nordøst, Håmmålsfjellet og Tron i øst, Storsølnkletten og Rondane mot sør og Snøhettamassivet i vest.

Utrolig flott. Her er drømmemål i alle himmelretninger og halve Norge i synsfeltet, og vi er konger på haugen, sier Anne Lise. Astrid smiler.