Finn roen med kamera

fjord– Jeg er drillet på hva jeg skal gjøre i tøffe tider. Akkurat nå tror jeg det er mange som har litt å lære av oss som er eller har vært psykisk syke, sier Anngunn Flatebø Dårflot (45).

– Det aller viktigste er å glede deg over alt du kan gjøre, og avvise tanken på alt du ikke kan gjøre. Mitt tips er å ta turen ut med kamera. Om det er kamera på mobilen eller et speilrefleksapparat spiller ingen rolle. Det viktigste er å rette blikket mot det du ser gjennom søkeren. Da glemmer du å tenke på alt annet.

Med lette steg går Anngunn stien opp mot Åspaviljongen like ved Drammen sentrum. Blikket hennes streifer fjorårsløv og gammelt, tørt gress. Innimellom smiler hun og legger seg ned på alle fire. Hun åler seg framover. Løfter kamera opp og stiller inn objektivet på en lysegrønn detalj i alt det grå. Klikk. Klikk, klikk.

Mestre vanskelige og tunge tanker

På et legekontor i Sykkylven sitter lege, fotograf og forfatter Torkil Færø. I fjor høst ga han ut boka Kamerakuren - slik du takler øyeblikket, takler du alt. En bok som bekrefter opplevelsen Anngunn har hatt med fotograferingen i mange år.

– Når du går ut med kamera på jakt etter motiv, gjør du det mennesker har gjort i alle tider. Du retter oppmerksomheten mot naturen – du er på jakt etter et bytte, du jakter og samler. Urmennesket samlet mat, mens vi samler minner og øyeblikk, sier Færø. Han mener nervesystemet aktiviseres på en naturlig måte.

– Hvordan fungerer fotografering som mestring i dag, når alle går rundt og er redde for koronaepedemien og alt den bringer med seg?

– Å gå ut i naturen med kamera er positivt. Du kan ikke se etter et godt bilde, og samtidig la deg tynges av tunge tanker. Hjernen vil være opptatt med det du ser rundt deg, det du vil ha. Det vil være vanskelig å rette oppmerksomheten mot det du ikke vil ha, forklarer han.

Tunge tanker forduftet

Anngunns historie begynte for mange år siden. Hun var alvorlig psykisk syk, og fikk diagnosen bipolar. Det var ut og inn av sykehus i flere år.

– Jeg var svingedørpasient. Til tross for behandling og medisinering, tok det tid å bli frisk. Til slutt ble jeg skrevet ut, og henvist til å gå tur når jeg kom hjem. Men å være alene i naturen forsterket sykdommen, forteller hun.

Inntil en dag. Hun vet ikke hva som gjorde at hun tok fram mobilkameraet og begynte å fotografere naturen. Frykten og uroen var borte. I løpet av noen korte øyeblikk opphørte tiden. De tunge tankene forduftet.

– Jeg opplevde å være her og nå. Det var sterkt. Det åpnet et helt nytt rom i meg, forteller Anngunn.

Opplevelsen gav henne styrke og bevissthet. Hun fortsatte med fotograferingen. Hun kjøpte seg speilreflekskamera, meldte seg inn i Drammen fotoklubb og fordypet seg i gleden over øyeblikkets magi. Klikk. Klikk, klikk.

Glede for alle

På legekontoret forteller Torkil Færø at færre pasienter enn vanlig snakker om psykisk sykdom i disse koronadagene.

– Det overrasker litt, samtidig som det kanskje viser at alle mobiliserer det de har for å komme gjennom krisen, sier han.

Desto viktigere er det å finne måter å håndtere utfordringer på. Som å ta med kamera ut.

– Jeg har holdt masse fotokurs, og mye er det samme som på selvhjelpskurs: Ha kontroll på det du kan ta kontroll på, gi slipp på det du ikke kan kontrollere. Når problemene virker urovekkende store, må vi gjøre som vi gjør om vi skulle vært nødt til å spise en elefant: Vi må begynne med en og en bit, bilde for bilde. Å fotografere er et tilstedeværelsesinstrument, påpeker han.

– Hva legger du i det?

– Når du går opp i noe, glemmer du alt annet. Kameraet tvinger deg til å være her og nå. Det er en forutsetning for å ta et godt bilde.

– Har du noen tips til meg som vil komme i gang med dette?

– Gå ut, slipp deg løs, lek. Ikke vær redd for å ta dårlige bilder, men prøv deg fram og ha det gøy. Forskning viser at de som leker er friskere og lever lengre enn andre.

Turfellesskap med kamera

I en sving på stien står det en benk. Der inviterer Anngunn til en kopp kaffe i kveldssola. Hun forteller hvordan kameraet har gitt henne et sosialt nettverk. Etter en tid med fotografering på egenhånd, tenkte hun at det måtte være flere i Drammesområdet som hadde det som henne. Gjennom et lavterskeltilbud i kommunen fikk Anngunn hjelp og midler til å starte opp prosjektet Fotoglede.

– Ideen vår var et turfellesskap for fotografering. Målet var å få med flere ut i naturen, gå tur sammen og gjøre noe hyggelig. Flere enn meg hadde utfordringer i livet og opplevde at problemprat ikke alltid bærer frukter. På tur med kamera trenger vi ikke å snakke så mye, men finner mye glede i et inkluderende fellesskap, forteller Anngunn.

Da Torkil Færø lanserte Kamerakuren, satt hun i en fullsatt sal på Litteraturhuset i Oslo og lyttet, som om han snakket rett til henne. Venninnen hun gikk sammen med, dultet henne i siden og ba henne fortelle om egen livserfaring. Færø hadde teorien, Anngunn visste at det fungerte i praksis.

– Det han sa, stemte med alt jeg hadde gjort de siste årene. Så jeg rakk opp armen, og fortalte min historie, sier hun.

Det resulterte i at Færø og Anngunn har opprettet kontakt. De skal sammen holde foredrag om å finne fotogleden. Når alle utfordringer knyttet til unntakstilstand og koronaepedemi er over, håper de to å nå ut til et bredere publikum med sitt budskap.

Glemmer vondtene

Det som startet i det små, har gitt henne venner og turkamerater. Og mens vi sitter der på benken og drikker kaffe, dukker et par med kamera rundt halsen opp.

– Vær hilset, sier Svein Midtskogen (71) og Merethe Nielsen (54) og holder høyre hånd over hjertet.

Vanligvis møtes de en gang i uka gjennom Fotoglede. På en normal dag ville de ha gitt hverandre en klem, nå er det blikk-kontakt og en dult albue mot albue.

– Vi savner fellesturene våre, men vi sender hverandre oppgaver via nettet og følger opp hverandre så godt vi kan, forteller de.

De smiler, småprater om områder i nærheten der våren har kommet lengre enn her i åssiden. Samtalen sneier så vidt innom tunge dager, og utfordringer i livet som er vanskelige å takle.

– Timene ute går fort når kamera er med. Jeg kjenner ingen vondter i kroppen og glemmer alle bekymringer når jeg legger meg ned i lyngen med makroobjektivet og leter etter motiv, forteller Merethe.

Mulighetsrommet

– Hva vil dere anbefale folk som sliter med den situasjonen vi står i?

– Prøv å se det som positivt. Hva kan du gjøre innenfor dette rommet? Her kan hver enkelt utfordre seg selv på å se verden med nye øyne, sier Anngunn.

– Folk i karantene kan boltre seg med kamera. Ta frem lekene til ungene. Lag tablåer og miniunivers, enten på stuegulvet eller ute i parken. Kan du gå inn i naturen, så se hva du kan gjøre der, anbefaler Svein.

– Eller ta en tur til kirkegården. Der skal vi nødvendigvis gå saktere, og det er mye å fotografere. Detaljer, blomster. Se hvordan folk har pyntet gravene, sier Merethe.

– Har du prøvd blomsterfotografering med lommelykt? Det blir så fint, sier Svein.

De flommer over av gode ideer og forslag til hvordan alle – både barn, ungdom og voksne senker skuldrene og bruker mulighetsrommet korona gir til å tenke nytt.

Turfellesskap også i framtiden

Anngunns Fotoglede-turgruppe samarbeider med DNT Drammen og Omegn. Når denne perioden er over, kommer de til å fortsette å arrangere fellesturer. På de ukentlige turene kan de være mellom 25 og 30 deltakere.

– Vi er overbevist om at fotografering er helsebringende både for den psykiske og den fysiske helsa. Jeg drømmer om at det skal blir mange flere slike grupper rundt omkring i Norges land, nettopp på dagtid, for å kunne gi et tilbud til de som er uføre, arbeidsledige, sykemeldte, ensomme, pensjonister og alle andre, sier hun.

Være tilstede i øyeblikket

Vi pakker ned termosen og gjør oss klar til å gå videre. Litt frossen etter pausen øker jeg raskt tempoet på stien. Da tar Anngunn meg i armen, og ser strengt på meg:

– Du må åpne sansene dine. Lytte, se, gå saktere og være til stede der du er, sier hun.

Forbi oss haster en mann trekkende på et digert bilhjul. Noen andre jogger opp bakkene. Anngunn går sakte. Observerer. Ser både langt bort, mot Drammensfjorden, og helt nære, mot gråstein og bark.

– Her var det en knopp i forrige uke. Se nå, der er det en liten blåveis, sier hun og peker. Klikk. Klikk, klikk.