– I byen er kontakten brutt. Når du kommer inn i skogen oppstår kontakten på nytt.

– Hvordan har hverdagen din blitt påvirket av pandemien?

– Jeg hadde jobbet i to år mot en utstilling som ble utsatt. Når den endelig skulle åpne i mars 2020, ble også den avlyst. Så fulgte endeløse måneder med hjemmeskole og full stopp. Jeg fikk ikke vist fram noen bilder. Da er det lett å tenke at man kunne gått tilbake til atelieret og bare fortsatt å male. Det fikk jeg ikke til, så da ble jeg gående veldig handlingsløs nokså lenge. Jeg hoppet av hele malinga, faktisk, helt fram til nå. Disse endeløse flatene med tid tilbragt alene i atelieret gir ikke noe mening hvis ikke bildene møter et publikum. Jeg begynte å skrive i stedet, en roman. I og med at det er en markarelatert tematikk i det jeg skriver, har jeg tatt researchturer i Marka for å kunne beskrive ting med større nøyaktighet. I begynnelsen av august 2020 stupte jeg over sykkelstyret ved Mylla på en researchtur langs vassdragene nedover. Jeg endte med nakkekrage på Gjøvik sykehus i stedet. Da var jeg parkert en stund, men nå kan jeg gå litt på ski igjen.

– Har tur og friluftsliv hatt en viktig rolle i livet ditt før pandemien?

– Jeg begynte tidlig i speideren. Det å overnatte under åpen himmel, lage bål og skjære seg i fingeren var på en måte det man skulle gjøre. Det var hele spennet, fra å gå i Østerdalen i lange tider til bare en pølsetur hvor man er tilbake samme kveld. Det er ikke så forferdelig lenge siden, men det var en tid hvor ingen kunne GPS-tracke deg, de måtte stole på deg. Jeg og mine kamerater var barn som hadde privatliv, noe som mine barn dessverre ikke har i dag.

– Du er ikke den eneste som har brukt Oslomarka under koronatiden, hva tror du er årsaken til at så mange har dratt på tur?

– Sånn som ting er nå, er de kvalitetene som gjør Oslo til Oslo, borte. Og dermed har du fått en forflytning, det er mer sentralt å være i Nordmarka enn å være i Oslo sentrum. Jeg tror veldig mange har fått et annet verdiperspektiv, at man setter friluftslivet betydelig høyere nå som det er eneste mulighet. Oslo-folk har et ekstremt sterkt forhold til skogområdene rundt byen, det finnes knapt nok en sti som ikke har fått en egen hyllemeter. Det har blitt veldig forsterket nå som bykjernen er stengt ned og depresjonen og vintermørket ligger der, mens det finnes et lovet land en kort trikketur unna, hvor solen skinner og det er hvite graner.

– Tror du Marka representerer noe som ligner mer på normalen?

– Ja, det er et godt spørsmål. Etter at jeg begynte å gå på ski denne sesongen, har folk faktisk møtt blikket mitt, og de smiler. Det ville man også gjort i Markveien på Grünerløkka til vanlig. Her hvor vi bor tett sammen i en by, er kontakten brutt. Først når du kommer deg inn i skogen oppstår kontakten på nytt.

– Er det noe fra denne tiden du mener vi bør ta med oss?

– Jeg er egentlig optimistisk av natur, men akkurat denne situasjonen vi er i nå, ser jeg ikke helt lyst på. Jeg liker ikke at vi endrer måter å behandle hverandre på, jeg er redd det skal sette seg. Jeg er redd for at det tilfeldige møtet med folk du ikke kjenner, skal forsvinne. At du må vise koronatest for å få kline. Det er ubehagelig å tenke på at man kanskje har avskrevet håndtrykket, det er et stort steg tilbake for menneskeheten hvis det skjer. Vi har blitt så sterke som vi er fordi vi har smittet hverandre med mikrober og basiller hele tiden, men jeg har ikke hørt et menneske snyte seg i forkjølelse på godt over et år. Vi har ikke godt av avstanden.

– Koronakrisen har kanskje noen positive sider for klimaet?

– Jeg har ikke sett et fly på et år, og likevel virker det ikke som det er noe særlig bedring. Og har vi godt av å reise mindre? Jeg tror ikke det, jeg tror folk burde kjent hverandre bedre, vi burde ikke bare gå i Marka, vi burde gå i andre folks marker. Det er lurt at folk kjenner hverandre, det er bokstavelig talt avvæpnende. Hvis jeg kunne få valgt meg en krise, ville jeg valgt noe helt annet. Jeg ville valgt fullstendig kollaps i oljemarkedet, slik at investeringer i oljesektoren blir verdt veldig lite over natta. Du må skjerpe deg gjennom innovasjon, og det får den konsekvensen at alle må stramme inn livreima ganske kraftig. Ting blir dyrere, og du får lavere kjøpekraft, og du tenker deg om før du kaster et plagg. Det hadde vært en krise vi ville hatt godt av.

LES OGSÅ: Programleder og gründer Christine Dancke prioriterer hardt for å få plass til turer i kalenderen.