Naturens bestyrer

EN GUDBRANDSDØL KOMMER kjørende i en hvit elbil over Valdresflya. Bilen er ladet på sola som skinner over Knutshøe, Rasletind, Munken og Steinflytinden. Mannen er ladet på kortreist, økologisk mat og ca. fire timers søvn. Nå parkerer han ved signalbygget «Flye 1389» og stiger ut – iført selskinnsstøvler, tømmerhoggerskjorte og boblevest fra et selskap som donerer én prosent av overskuddet sitt til planeten Tellus. Han sier «hei». Så sier han at han bare skal sette ut noen små, norske flagg – for å markere at DNT-kafeen her oppe har åpnet for dagen. Han plasserer flaggene i veikanten i en imponerende fart og fastslår – uten rom for videre diskusjon – at «det finnes ikke noe bedre sted å være enn akkurat her».

 

Hør Marius Haugaløkken i DNTs podkast "Utestemmer":

HILS PÅ MARIUS MICHAEL HAUGALØKKEN (43). Du har sett ham før, sier du? Kanskje i en avisreportasje? På barne-TV? I nyhetene? I et friluftsmagasin? I sosiale medier? Som foredragsholder? Smilende, ved en stor pizzaovn, 1000 meter over havet? Det kan stemme, det. Marius er Bestyreren med stor B. Sammen med kona Anne Katrin Taagvold har han drevet Gjendesheim, en av DNTs aller største storstuer, i over 10 år.

Marius er kjent langt utover Jotunheimen nasjonalpark.

Han har alltid tenkt forbi peisestua, kjøkkenet og sovesalen.

Marius har alltid hatt høyere ambisjoner enn Besshøe.

Marius har en visjon like grønn som Gjende.

– INNERST INNE ER JEG nok en liten hippie.

Vi sitter altså utenfor «Flye 1389», den splitter nye attraksjonen til Nasjonale turistveger som Marius har tatt ansvaret for, på toppen av Valdresflya, like under himmelen. Det lukter nystekte vafler – og vaffelrøren er laget etter oppskrift fra Marius sin egen mor.

– Jeg har sterke meninger om mange ting, sier Marius.

Han er iført kolossale pilot-briller og skjegget til en polfarer som nettopp har kommet hjem.

– Jeg hadde vel egentlig aldri trodd at jeg skulle leve av det som noen kaller for masseturisme. Gjendesheim og Besseggen tiltrekker seg veldig mye folk. Hvis jeg skal være bestyrer her oppe, må jeg finne noen punkter jeg kan jobbe med. Det å kunne drive ei turisthytte med minst mulig klima- og miljøavtrykk – og formidle dette viktige budskapet – det er noe som motiverer meg veldig.

 

– Dere har ambisjoner om å være blant de mest bærekraftige hyttene vi har i den norske fjellheimen?

– Ja, det er et skyhøyt mål – for det er mange som er flinke. Men jeg er klar på det at ingen redder verden alene. Hvis du gjør noe på en god og bærekraftig måte – og du klarer å formidle det, og sår et frø eller en tanke hos alle de som følger med på deg, og de begynner å dra dette videre – da kan det virkelig monne. Jeg står i matsalen på Gjendesheim, kveld etter kveld, og forteller gjestene våre om hvem som har laget maten deres, og hvorfor det er så viktig å velge norsk mat – for eksempel norsk kjøtt fra dyr som har vært på utmarksbeite. Hvis 10 prosent av de 16–17 000 menneskene som spiser middag hos meg hvert eneste år, tar en ekstra kikk i frysedisken neste gang de er på matbutikken – eller får litt dårlig samvittighet hvis de ikke spiser opp maten sin – da har jeg kanskje vært med og utrettet noe.

– Du vil at folk skal spise opp maten sin?

– Det er alltid noen som ikke spiser opp. Målet mitt er at du skal ha dårlig samvittighet hvis du ikke gjør det.

MARIUS JOBBET EN GANG i friluftsavdelingen i en sportsbutikk i Oslo sentrum. En dag kom en ung kvinne og søkte jobb som ekstrahjelp. Hun kom fra Oppdal. Hun hadde blått hår. Hun hadde spilt håndball på høyt nivå. Marius inviterte henne med ut på en date. Hvor? Til Tryvann. Til fots – i dyp snø. Med en primus i sekken. Senere spilte de sjakk mot hverandre.

Det ble de to.

MARIUS HAR IKKE BARE gått i bresjen for lokale, kortreiste råvarer og lokale mattradisjoner. Han har også satt opp solcellepaneler på Gjendesheim. Han leier ut turutstyr og turbekledning til gjestene sine – slik at de skal slippe å kjøpe nytt utstyr selv. Han samarbeider med lokale fjellguider og andre lokale bedrifter. Han har utvidet skuldersesongene og forsøker å spre gjestedøgnene ut over året. Han oppfordrer folk til å ta toget eller bussen til fjells. Han leier ut el-sykler. Han har sørget for at Gjendesheim er sertifisert som Miljøfyrtårn. Og han har kuttet kraftig i bruken av plast.

– Det skapte litt oppmerksomhet da jeg gikk ut og sa at det var helt uaktuelt å selge vann på plastflasker.

– Ja?

– Jeg ble til og med intervjuet av Tande-P på radioen. Da følte jeg meg voksen.

– Hvordan startet det initiativet?

– Det startet med at vi hadde hatt et såkalt lemenår. Hvis folk hører ordet «lemen», så går de mann av huse for å kjøpe vann på flaske inne på turisthyttene.

– Fordi vi ikke tør å drikke fra bekken i et lemenår?

– Ikke sant. Og jeg bare bøttet ut vann på flasker. Jeg så også på bankkontoen min at jeg tjente veldig mye penger på å gjøre det.

– Så det var nesten fristende å fortsette?

– Nei. Her er vi på Gjendesheim. Vi har verdens reneste vann rundt oss. Vi har vann i tappekrana som kommer fra en nasjonalpark – og så blir det renset for sikkerhets skyld. Og så drev folk og kjøpte vann på plastflasker som hadde blitt kjørt opp hit med lastebil – og etterpå måtte vi sende de samme plastflaskene tilbake med en annen lastebil. Jeg syntes det var skrekkelig.

 

– Hva gjorde dere?

– Vi valgte en ny løsning. Vi kjøpte inn drikkeflasker med store hull i – slik at de er lett å fylle opp og drikke av og rengjøre – og fikk vår egen merking på disse flaskene. Og så sa vi: «Kjøper du denne flaska for 150 kroner, fyller den med vann i springen vår eller ute i bekken – og returnerer den uskadet etter en stund – så skal du få tilbake 140 kroner». Da har det kostet deg 10 kroner å ta med deg så mye vann du vil på tur.

– Hva gjør dere med flaskene som returneres?

– Jeg tar flaska inn igjen, vasker, desinfiserer og koker den etter alle kunstens regler. Den brukte flaska kan jeg selge på nytt for 85 kroner – uten bytterett. Dette fører til at de fleste beholder flaska – for de synes hele konseptet er en god idé.

NOEN GANGER BLIR Marius Haugaløkken konfrontert med at han ikke har den bredeste nord-gudbrandsdalsdialekten i Nord-Gudbrandsdalen. Men han er faktisk født og oppvokst på Otta. Haugaløkken er et lite småbruk langt oppe i skogen, under noe som heter Thokampen. Besteforeldrene til Marius flyttet til Oslo før andre verdenskrig. Marius sin far ble født i hovedstaden, og Marius sin mor ble også født der, og de fant hverandre, og på 1970-tallet bestemte de seg for å flytte til Otta, til småbruket Haugaløkken.

– De hadde kanskje lyst til å være økologiske hippier, sier Marius i dag.

– På 70-tallet var det mye folk fra Oslo som flyttet til Otta, så i min skoleklasse snakket de fleste bokmål. Da ble det sånn for meg også. Men jeg vokste altså opp langt ute i skogen – og nærmeste nabo var fire kilometer unna. Da begynner du naturlig nok å gå litt rundt i naturen.

Sju år gammel begynte Marius i speideren.

– Min far kjørte meg til det første speidermøtet og kom seg aldri hjem igjen. Han fortsatte som speiderleder til jeg var 16 år. Nå er jeg småbarnsfar selv – og ser hvor vanskelig det er å få tiden til å strekke til. Jeg er ufattelig glad for den jobben faren min la ned. Jeg tror speideren la grunnlaget for at jeg er så glad i friluftslivet.

DE SISTE ÅRENE MARIUS og Anne Katrin bodde i Oslo, var han sjef i en stor sportsbutikk og hun student på Arkitekthøyskolen. Marius begynte å kjenne på en uro. Han begynte å føle at han var med på å pushe utstyr på folk – utstyr de kanskje ikke hadde behov for. Han mistet litt av motivasjonen. I 2008 la han merke til at bestyrerjobben på DNT-hytta Rondvassbu var ledig. Han og en kompis – snekkeren Jon – søkte. De fikk jobben, og var der i tre år før ferden gikk videre til Gjendesheim.

Da de skulle servere sin første middag til sine 15 første gjester på Rondvassbu, sto kokken og lo av dem. Marius og Jon hadde aldri servert mat til noen før. De bare virret rundt i matsalen.

– Vi var livredde, sier Marius.

HAN LEVER AV REISELIVET, men har ikke lyst til at folk skal reise så mye.

– Uansett hvordan man vrir og vender på det, så lever jeg av at folk reiser fra et sted opp til meg. Jeg vil gjerne at nordmenn skal reise innad i Norge – og alle som kommer hit, er hjertelig velkommen. Men jeg håper at de blir lenger. Hvis de 50 – 60 000 menneskene som går Besseggen hvert år i gjennomsnitt blir her ett døgn lenger, da får de mange flere opplevelser fordelt på de kilometerne de kjører bil fram og tilbake. Det blir mer lokal verdiskapning. Det blir mindre utslipp i forbindelse med reisen – hvis du deler den på antallet opplevelser. Og det blir roligere og bedre stemning for alle. Jeg vil mye heller ha 500 gjester som er her i to dager enn 1000 gjester som er her én dag.

– Det krever kanskje ekstra innsats å få folk til å innse at Gjendesheim har mer å by på enn dagsturen over Besseggen?

– Ja, det er viktig å framsnakke andre lokale tilbydere av aktiviteter. Alle som går inn på våre hjemmesider, får informasjon om andre ting de kan gjøre her i området – for eksempel rafting i Sjoa, leie el-sykkel og klatre via ferrata ved Beitostølen. Før koronaen kom, sa jeg på en litt flåsete måte at «hvis jeg får folk til å bli tre netter lenger på Gjendesheim, så har de ikke råd til å reise på shopping i London helgen etterpå».

MARIUS REKKER – i tillegg til alt annet – å være lokalpolitiker i Vågå kommune. For Senterpartiet. Han synes vi alle bør flytte til Vågå. Det er ingen grunn til å bo i storbyen.

«Ta med familien» sier han.

«Det fins ledige tomter! Det fins hus til salgs! Det fins bredbånd! Hva venter dere på?»

 

VI KAN IKKE SNAKKE MED en bestyrer på Gjendesheim uten å snakke mer om Besseggen – kanskje den mest kjente fjellturen i hele Skandinavia. Og ja: Marius har sett mange ulike personligheter vandre i Peer Gynts fotspor. Ikke bare det. Han har vært med på en lang rekke redningsaksjoner også – hvor folk har gått seg fast, gått seg bort, brukt for lang tid, skadet seg eller bare tatt med for lite klær eller for lite mat. Men Marius ønsker ikke å dvele ved disse dramatiske historiene. Han vil heller fortelle om da han selv gikk Besseggen på marginalt vis.

– Jeg var en gang sammen med ei trivelig jente som hadde fått seg sommerjobb på Gjendebu. En fredagskveld var jeg og en kompis på utestedet Butleren på Vinstra. Har du hørt om det? Nei? På nattoget hjem til Otta fant vi ut at «i morgen går vi Besseggen». Lørdag morgen dro vi opp til Gjendesheim. Tanken var å gå Besseggen sammen – og så skulle jeg ta Gjendebåten fra Memurubu inn til Gjendebu etterpå. Men så hadde jeg glemt fjellsko, da. Og jeg hadde glemt joggesko også. Så da ble det sandaler. Når du er 18 år og har hatt en helaften på Butleren på Vinstra – da er du litt sliten og går litt sakte. Det blir ikke bedre i sandaler. Idet jeg kom ned på brygga på Memurubu, så legger Gjendebåten ut og mann-skapet bare vinker til meg. Da var det bare å fortsette over Bukkelægret i de samme sandalene. Jeg tror det eneste jeg hadde av næring på turen, var en Kvikk Lunsj og en Solo.

 

DAGENE STARTER TIDLIG på ei betjent DNT-hytte. I dag sto Marius opp 06.15. Alarmen er en flerrende, grusom lyd. Han jobber alltid mye om morgenen – med utsjekk og planlegging. På dagtid er det ofte litt mer fleksibelt. På kveldstid blir det mer hektisk igjen. Det går mer eller mindre i ett. Og det har det gjort lenge. Forrige gang Marius hadde tid til å lese ei bok, «var i 1999».

Han og kona har tre barn i skole- og barnehagealder. I skoleferiene er alle samlet på Gjendesheim. Men for å gi barna større nærhet til skole og fritidsaktiviteter har familien to boliger: en basecamp i Vågå og en advanced basecamp på Gjendesheim.

Det blir mye pendling. Spesielt for Marius. I bilen lytter han gjerne til syttitallsrock av Deep Purple og Jethro Tull – eller nyere rock av svenske Ghost. Og han bidrar gjerne med egen vokal. Høylytt vokal.

– Kjøreturen mellom Vågå og Gjendesheim varer like lenge som et musikkalbum, sier Marius.

– Det passer meg fint. Og det eneste trafikkaoset jeg opplever på disse bilturene, er reinsdyrflokken som skal over veien.

MANGE KJENNER Marius Haugaløkken som bestyreren som ikke vil markedsføre hytta si i det store utlandet. Riktignok har han sponset noen sosiale medier-annonser spesifikt rettet mot unge turfolk i Gøteborg. Men de kommer med tog til Otta, og Marius henter dem på stasjonen, «og de er så fornøyde, og de sier at det er så enkelt å komme seg til Jotunheimen, mye enklere enn å komme seg til fjellområdene i Nord-Sverige».

Det Marius ikke vil, er å markedsføre Gjendesheim til folk på andre siden av jordkloden.

– Det startet vel egentlig med at jeg hadde lyst på kortreiste gjester og kortreist mat – og minst mulig klimautslipp, sier han.

– Tror du at du har påvirket andre i DNT-systemet og i norsk reiseliv?

– Jeg håper det. Men det er veldig mye bra som skjer i DNT og i det norske reiselivet allerede. Jeg har kanskje turt å sette ord på en del ting som mange har tenkt. Innimellom må noen være først – og tørre å stikke seg litt fram.

– Har du møtt motstand også?

– Ja, enkelte mener jeg er spik spenna gæren. Men: Jeg har også opplevd at noen var sterkt imot det jeg gjorde og så – etter et halvt år – inviterer de meg til å holde foredrag om det samme temaet.