Miniekspedisjon over Hedmarksvidda

Her kan du stake deg hytte til hytte.

Publisert Sist oppdatert

Jeg elsker å gå på ski. Her er det bare å lange ut. Nettverket av oppkjørte løyper er et av de største i verden, selvfølgelig er det plass og glede til alle, sier Kari.

Den tidligere langrennsløperen har stor kjærlighet til lange løp og seige turer over hele kloden, og har besøkt nesten all verdens land. Men de siste årene har hun som reiselivssjef i Hamarregionen søkt opplevelser i nærmiljøet, hverdagen dreier seg om Hamar, Løten, Ringsaker og Stange.

Løten til Lillehammer

Rute: Savalsætra–Budor–MåliaSandfløtenÅkersætra–Sjusjøen–Lillehammer

Antall dager: 3

Lengde: 85 km

Adkomst: Privat transport/taxi til Savalsætra, eller kollektivtransport til Budor.

Verdt å vite: De fleste DNT-hyttene på turen er ubetjente. Husk å ta med godt med mat og sovepose. Selv om løypene er kjørt opp, må det beregnes noe tid på å tråkke løype til DNT-hyttene som ligger noen kilometer fra løypenettverket.

Hytter på Hedmarksvidda:

For den som vil gå på ski på Hedmarksvidda og ikke eier hytte, er det ingen grunn til å fortvile. Hamar og Hedemark Turistforening (HHT) har ni hytter med god boltreplass, både ubetjente og betjente, i områder som ligger utenfor allfarvei og bortenfor de største hyttefeltene.

Se UT.no for mer informasjon.

Midtvinters er det naturligvis bare et sted å legge kursen: Til områdets indrefiletHedmarksvidda – med mil etter mil etter mil med oppkjørte løyper, nylig preparert for størst mulig skiglede for som legger turen til viddene, myrene og skogene øst for Mjøsa om vinteren.

– Det fine med dette området er at vi kan legge ut i all slags vær, og ikke minst gå på langrennsski. Blir det for mye vær i høyden, legges turen under tregrensen.

Vintereventyret starterSavalsætra, der vi tar den første natta for å komme i riktig stemning. Kari er først oppe, koker kaffe og sørger for spraking fra vedfyringen på kjøkkenet. Etter en rolig oppvåkning, er vi klare for tre dager med gode dagsmarsjer i oppkjørte løyper på smale ski.

Sekken er tung. Planen er å gå via Budor, Målia, Sandfløten og Åkersætra opp Birkebeinerløypa til Sjusjøen og videre ned til Lillehammer. Vi skal overnatte på ubetjente DNT-hytter, og må bære med oss det vi trenger av mat, soveposer og klær.

– Det blir som det blir, og det er perfekt, sier Kari, tar oppvasken og tråkker ut av den staselige tømmerhytta.

Første etappe går i folketomme løyper til Budor.

Skog, myr og fjelltraktene i Innlandet fylke var fra tidenes morgen og fram til 1900-tallet preget av at det var bygdefolkets område, med setring, beitedyr og hogst, småviltjakt og fiske. Allmenningene øst for Mjøsa gav bruksrett på beite, skog, jakt og fiske. Men tidene endrer seg, stiene opp ble seterveier og etter hvert bredere veger for skogdrifta. Flere fant veien opp på vidda og oppdaget naturens beroligende effekt på sinnet. Noen ønsket å bygge seg hytter, men ble raskt avvist: «Skulle de ha tak over hodet fikk de ordne seg med bygdas gardbrukere og låne størhus».

Slik var tonen til rundt 1930, da mange søkte opp til Hedmarksvidda for å høste av naturen og etter hvert satte opp små skjul av plank og papp, byggverk som etter hvert ble faste installasjoner og utviklet seg til hyttelandsbyer.

– Her er det de fleste begynner og ender en tur tilsvarende vår, sier Kari.

Hun står på tunet foran Budor gjestegård og ser noen unger tumle rundt i snøen. Den gamle setergrenda ved Koiedalen er, ved siden av Gåsbu, den viktigste innfallsporten til Hedmarksvidda. Fra 1930-tallet Budor vært en magnet på alle som søker skogens- og fjellets ro, og da veien opp ble utvidet og brøytet på 1950 eksploderte interessen for skiturisme.

Hytter, leilighetskompleks og en gjestegård har sommer og vinter tilgang til naturreservat, sykkel- og skiløyper, og de som vil ta seg helt ut kan vandre videre, helt til Rondane, ja til Dovrefjell.

– Selv med snøfattige vintre i Oslo er det skiføre utover våren her. En kommer så fort over tregrensa. Jeg syns det er noe av det fineste med Hedmarksvidda. Området er kjent for skogene sine, men snart skal du se at vi er oppe i høyden og får de slake stigningene og utsikten.

Ut fra Budor møter vi tråkkemaskinen som lager perfekte trikkespor for våre smale ski. Og for en glid, for en fart. Kari staker seg forbi barnefamilier med fedre som trekker unger på skistavene sine. I en sving blir hun forbigått av en kar i kondomdress, mens hun i neste oppoverbakke legger ham bak seg.

Og så kommer smilet. Oppe på Målifjellet tar vi drikkepause, utsiktspause, pustepause. Langt under oss ser vi så vidt Mjøsa og bygdene rundt.

– Fint, ja?

Og så bærer det videre. Til Målia. I snart 90 år har hytta som Hamar og Hedemark Turistforening (HHT) fikk i gave av foreningens stifter juleaften 1933, vært et populært turmål på Hedmarksvidda.

Målia må oppleves. Tenk deg å ta med ungene hit en helg, det er paradis, sier Knut Einar Nordhagen fra HHT, som viser rundt på tunet der det er serveringshytte, en liten selvbetjent hytte og Målia Stouslandhytta, nyoppusset og lekker, til utleie for større grupper. Her er flust med tilbud, både for overnattingsgjester og for de som bare vil ha en vaffel.

– Vil dere ha? Vi jobber på dugnad for korpset. Det er skikkelig hyggelig og gøy, sier Gustav Eid (12), trommeslager i Vang skolekorps. Han smiler bredt, og byr fram et nystekt, dampende vaffelhjul med fem perfekte hjerter.

– Vi trenger penger, og dere trenger påfyll.

Skisporet går over nydelige furumoer, slakt opp og slakt ned. Her er hyttegrender, noen veier å krysse og gamle setre. Vi går klassisk diagonalgang, kommer i den gode rytmen. – Dette er meditasjon. Her slipper jeg tankene fri og lar dem leve sitt eget liv, sier Kari.

Og stort mer sier vi ikke. Kilometer etter kilometer legges bak oss, inntil Kari stopper og sjekker kartet.

– Det er her vi må ta av. Nå blir det spennende å se om vi finner Sandfløten.

Et øyeblikk er vi i stuss på hvor vi er. Skiene sklir på skaren. Ingen har tilrettelagt for oss, og nå er det vi som må famle oss fram.

– Høyre eller venstre? Bøy hodet! Tror du det er dit?

Og så, i utkanten av et myrdrag, ligger den der, liten og rød. En gammel skogskoie bygget opp på plassen der det lå ei enda mindre koie motstandsfolk brukte under krigen. Innredningen er enkel, to smale køyesenger, et bord og to stoler, to gassbluss, oppvaskkum og fillerye på gulvet.

– Gled deg. Det er nesten som en badstue. Kari ler i velvære fra kottet bak vedovnen. Vi har fyrt opp, hentet snø til å smelte og fått av oss de våte klærne. En sjeldenhet på ei så lita koie er det varme vaskerommet, der vi med vann, såpe og minihåndklær blir som folk igjen.

Høytrykket vi ble lovet gir oss gode dager, og det er ikke vanskelig å bryte opp fra Sandfløten for å bruke dagen på å gå til Åkersætra.

Kari er først i sporet. Syngende, i høyt tempo, forbi værbitte furuer og ned noen bratte bakker. Forbi enda noen hytter, og noen til. Løypene er folketomme, til vår store overraskelse.

– Du, hva sier du til lunsj her?

Foran oss ligger en fin liten gapahuk, i ly for vinden og med åpning mot sola. Vi trekker på oss dunjakker og leter i sekken etter maten. Fra Karis sekk klirrer det rart, hun mumler og er hemmelighetsfull, før hun kjapt dekker bordet i gapahuken med syltetøyglass, et stort stykke Gruyère, nøtter og tørket frukt, kjeks, sølvbestikk og en flaske rødvin.

– Bare forsyn deg.

– Det ser vidunderlig ut. Midt på formiddagen? Har du gått og båret på alt det der?

– Jeg liker å overraske.

– Og sølvtøyet?

– Fra overskuddslageret til et hotell. De solgte unna, og jeg bruker det som turbestikk.

Fram til siste etappe, fra Åkersetra, beveger vi oss i utkanten, langt øst for de største hyttelandsbyene. Sporene har vært folketomme og vi har boltret oss, lurt på hvor de er alle sammen. Enkelte steder har de oppkjørte løypene vært smale, preget av å være bindeledd mellom de større nettverkene.

– Det er her det begynner. Ja, disse løypene kjenner jeg igjen, sier Kari den tredje morgenen, når vi etter oppvarming utenfor løypenettet kommer til Kvarstadsætra – med åtte nykjørte dobbeltspor.

– Birkebeinerløypa. Kom igjen, kjenn på gleden.

Sekken er lettere, skiene skyter fart med solide fraspark. Midtveis opp til Mostfjellet går vi oss på fire huskyer, pulker og to Ringsakerdamer i fullt fjellturutstyr, med brede ski og store skistøvler.

– Vi er på fem dagers tur inn i Øyerfjellet og Ringebufjellet, sier Astrid Klevmoen.

Vanligvis ville vi ha vært på renn med hundene våre, men dere vet, korona setter en stopper for alt. Da blir dette en trøstetelttur med god mat, bål og lange, fine dager, sier datteren Åshild Hveem.

Ikke lenge etter møter vi Avle Christen Bjørn, kort i pusten og med blikket vendt framover.

– Disse løypene er topp class i verden. Jeg møtte noen amerikanere i stad. De trodde ikke at dette var mulig. Gjør dere? Løypenettet overgår det aller meste. God tur, sier han og forsvinner foran oss.

De folketomme løypene øst på Hedmarksvidda er snart et minne. Jo nærmere vi kommer Sjusjøen, desto flere er vi som staker og skøyter og tråkker oss framover. I bunnen av en bakke står mannskap fra Røde Kors med en provisorisk kiosk og selger brus, vafler og sjokolade.

– Hvorfor ikke feire, som skikkelig oppdagelsesreisende, med restaurantlunsj, foreslår Kari når vi kommer til sentrum av Sjusjøen, der det er butikker og spisesteder som i en by.

– Med dette tror jeg vi kan si at en klassiker er født. Grønland på tvers og Hedmarksvidda på langs, er ikke det omtrent to sider av samme sak?

Med magene fulle av frisk salat er det bare sjarmøretappen igjen. Rett ned til Lillehammer går det, så langt og heftig at vi lårmusklene får kjørt seg. En slags god smerte som sitter i kroppen noen dager, som en påminnelse om en tur som gjerne kan gjøres igjen.