Julekveld i skogen

Min far, min bror og jeg tok med oss de 13 hundene våre og dro til skogs på selveste julaften.

Publisert   Sist oppdatert

Min familie har alltid hatt en svært tradisjonell julefeiring. Vi ser juleprogrammer på TV, spiser julegrøt med mandel og har en haug med gaver under juletreet. Men et år skjedde det utenkelige. Min mor skulle jobbe på selveste jul-aften. Plutselig falt korthuset, og den tradisjonelle feiringen vår måtte skrotes. Min far, min bror og jeg var overlatt til oss selv og måtte lage en kriseplan. Istedenfor å gjøre et halvhjertet forsøk på å kopiere de vanlige juletradisjonene, valgte vi å gå for noe helt annet.
– Hva med å feire jula ute, sa jeg.
– Tja, hvorfor ikke. Da gjør vi i alle fall noe vi aldri har gjort før, sa min far.
Min bror nikket. Mens folk løp rundt i julegatene og stresset for å finne noe de kunne kjøpe i siste liten, tok vi livet med ro. Vi hadde en plan.
– At dere orker. På selveste julaften. Det høres tungvint, kaldt og strevsomt ut, sa folk som hørte om planene.
Jeg var spent på hvordan det ville bli å bryte tradisjonene, og ikke få en julekveld slik vi var vant til. For første gang skulle ikke hele familien være samlet ved juletreet på julekvelden.

13 IVRIGE HUNDER

I de tusen hjem knitrer det i gavepapir, og pulsen er høy med tanke på alt som skal ordnes før jula kimes inn. Samtidig er det folketomt på parkerings-plassen ved Mesnali utenfor Lillehammer. Snøen er dyp. Ingen har hatt tid til å brøyte her i dag, på selveste juleaften. Jeg hutrer idet jeg klatrer ut av den varme bilen og kjenner kulda treffe kinnene. Fra himmelen drysser det noen lette snøfiller, som om noen har ristet på en julekule.
Det er nesten helt stille.Glem det der med stillhet. Vårt firbente selskap, tretten i tallet, står uro-lig og venter på å komme i gang. De uler og hopper fram og tilbake, ivrige etter å jobbe. Vi seler opp trekkhundene, og lesser opp nødvendig utstyr og proviant i to sleder. Alt er med. Julepynt, fjøslykter, julemiddag som er delvis ferdiglaget hjemmefra, og gaver. Sledene blir fort tunge.
– Det er jo tross alt julaften. I dag er det lov til å kose seg litt ekstra, sier jeg og dunker broren min i skuldra.
– Du har et poeng, sier han og drar på seg noen tjukke votter. Selv er jeg livredd for å fryse, og har pakket meg inn i mange lag med ullundertøy, fleece og stor dunjakke. Hundene fosser framover på det hvite underlaget. Labbene danser over snøen, og sledene fyker etter.
Jeg syns vi er heldige som har muligheten til å være akkurat her.

DNTs ÅRBOK 2019

Denne reportasjen sto på trykk i DNTs årbok for 2019 - Hele Norge på tur. Årboka sendes ut til DNTs medlemmer i slutten av november hvert år. I 2020 skal årboka handle om kysten vår.
Les hvordan du kan bli medlem her.

PISTRETE JULETRE

I skogen trenger vi ikke bekymre oss for lite plass i herberget.
– Dette stedet er perfekt, sier min far og stopper hundene. Jeg bråstopper rett bak ham. Mellom to høyreiste furutrær, på ei åpen myr, ligger selveste juleplassen. Ingen har vært her før oss. Snøen har lagt et lokk over landskapet, som hvitt, rent sengetøy. Vi tjorer hundene på en lang kjetting. De tråkker seg dype groper der de tuller seg sammen og sovner. For å få igjen varmen tar vi tobeinte en rusletur under trærne. Bortsett fra noen ravner over toppene, er det ikke annet liv enn det vi skaper selv. Et pistrete furutre som har dukket opp under utgravingen av bålplassen, stases opp med glitter, lys og sjokoladekuler i gullpapir, og får pakker ved sin fot. Når vi sitter der med varme reinskinn, juletre med lys og et stort bål er alt som det skal være.
– God jul, sier min far.
– God jul, sier vi, min bror og jeg.

PINNEKJØTT PÅ BÅL

Julemiddagen er ferdigdampet pinnekjøtt som vi varmer opp på bålet. Så snart vi har rigget til juleplassen, varmet maten og satt oss til rette går i det hele tatt julekvelden veldig, veldig fort. Det smaker fortreffelig, men maten blir kald før vi rekker å spise opp. Programmet er som når vi er hjemme. I kulda må vi gjøre det unna i en fei. Vi sluker julemiddagen og avrunder med sjokolademousse.
– Akkurat slik vi pleier å ha det hjemme, sier jeg.
– Til gjengjeld smakte julematen enda bedre enn i stua, selv om den var litt kald.

HILSEN FRA MOR

Min mor er ferdig med vakta si om noen timer. Kanskje ser hun ut i julenatta og tenker på oss. Under treet ligger en gave til hver av oss fra henne.
– Skal vi åpne på likt? spør min far.
– Ja, sier vi brødrene, like spente som vi alltid er på juleaften. Vi river av papiret og gleder oss over nye hansker og sokker. Tidenes korteste julaften er over. Fem timer etter at vi lesset opp sledene, rydder vi leirplassen og seler opp hundene.
Det kan gjøre godt å bryte tradisjonene iblant.