Sjefen sjøl

Nå er det Jonas Gahr Støre sin tur.

Publisert Sist oppdatert

Det er en av disse vinterdagene hvor alt tilsynelatende øker.

Smitten. Strømprisen. Den internasjonale politiske spenningen. Alt ser ut til å øke. Var høsten litt lang, også?

Alle valgdebattene, regjeringsforhandlingene, diskusjonene om nytt statsbudsjett, og alt dette snakket om pendlerboliger, og vaksiner, og restriksjoner, og kohorter, og karantener. Har det gjort noe med oss, med nasjonen, med hele folket? Er vi blitt ekstra furet og værbitt, over vannet, i de tusen hjem?

Jonas Gahr Støre

Alder: 61

Yrke: Statsminister og leder i Arbeiderpartiet

Familie: Gift med Marit Slagsvold – som er nyordinert prest. Sammen har de tre voksne sønner: Magnus, Vetle og Gullik.

Fjellet jeg tenker mest på: Hallingskarvet

Favoritthytte: Geiterygghytta

Turen jeg drømmer om: Topptur i Romsdalsfjella

Sola går ned. En svak, iskald bris stryker over Innlandet. Temperaturen synker. Men har du sett! En strime av lys velter ut av et hyttevindu på Skei-kampen i Gausdal kommune. Som en dempet optimisme. Som et dikt av Olav H. Hauge.

Og hvem er det vi kan ane konturene av der inne i varmen? Er det ikke sønnen til skipsmegler Ulf Jonas Støre og bibliotekar Unni Gahr? Er det ikke sønnesønnen til direktøren i Norsk Sprængstofindustri? Er det ikke en tidligere fenrik i Sjøforsvaret? Er det ikke en statsviter – med spesialisering i økonomisk historie fra L'Institut d'études politiques de Paris? Er det ikke en æresdoktor ved Universitetet i Tromsø? Er det ikke selveste statsministeren vår – uten slips?

Der sitter han, med markerte øyebryn, tynget av ansvar. En langstrakt, smal linje i ansiktet kan minne om Maridalen – eller er det Sørkedalen?

Uansett: Hele den rolige, beherskede framtoningen vitner om at denne mannen har bemerkelsesverdig lang erfaring – fra korridorer i Genève, fra bygninger i nyklassisistisk stil i Washington, fra krevende diskusjoner med verdens statsledere, fra mer korthugde samtaler med FrPere.

Sveisen er som et essay om motvind, medvind, mer motvind. Men øynene gløder. Og smilet er – som alltid – til forveksling likt smilet til en seks år gammel gutt som nettopp har laget en snøhule helt på egen hånd.

– Jeg har gått sesongens første skitur, sier Jonas Gahr Støre.

– Det er lite snø. Det må jeg si. Men det er brukbart på Peer Gynt-veien. Litt trått, bare.

Vi samtaler om en italiensk skismøringsprodusent, om felleski, om såkalte grusski som du kan bruke når det er lite snø, om betydningen av å ta med nok vann på tur, om skiteknikk.

– Vil statsministeren påstå at han glir uanstrengt på én og én ski – slik man skal?

– Ja, jeg har blitt ganske god på det. Vi trener uten staver her oppe – for å få balansen til å kunne stå trygt på frasparkbenet før du setter ned det andre.

– Får du hoften frem?

– Ja. Men det gjelder å ikke forveksle det med å svinge på hoftene. Det skal være en parallell bevegelse med kroppen.

Det er litt som med jernbanen, sier Støre. «Alt det som skjer med armer og ben skal være synkront og pent.»

– Armpendelen, da? Er den avspent?

– Det jobber jeg mye med. Jeg liker å gå lange turer, og derfor tenker jeg hele tiden: «hvordan kan jeg bruke mindre krefter?» Det er viktig å hente hvile i deler av kroppen som ikke er i aktivitet.

Støre holder nå en monolog om verdien av dia- gonalgang – om hvor viktig det er å hegne om den klassiske stilarten innenfor langrennssporten.

– Jeg liker å gjøre vanskelige ting som er mulig å gjennomføre, sier han.

– Men så ser jeg rundt meg – og legger merke til at mange av dagens unge stort sett staker når de går på ski. Jeg tenker at de mister noe.

– Det er jo en vakker metafor, det du sier her, om å «gjøre vanskelige ting som er mulig å gjennomføre». Er dette noe som går igjen i hele tilværelsen din?

– Moren min var alltid litt spørrende til hvorfor jeg oppsøkte ting som var vanskeligere enn de måtte være, sier Støre.

– Men jeg tenker: Det gir jo livet litt spenning at du tar tak i ting som ikke er enkelt.

Norges statsminister ble født i 1960 – sannsyn-ligvis iført smale treski med lærbindinger. Han vokste opp på Ris, på Oslos celebre vestkant, og ble tidlig plassert i en skibarnehage. «Friluftslivet er for meg skrevet inn i den tiden jeg vokste opp», sier Støre, på et riksmål så dannet at det er som om setningene danser ut av pensumlitteraturen i examen philosophicum.

– Jeg bodde kant i kant med skogen, og det var én TV-kanal, og ikke data, og ikke internett. Det var friluft som var fritiden. Det var bare å komme seg hjem, hive fra seg sekken og dra ut.

Støre forteller at han var veldig mye ute som barn. På sommerstid spilte han fotball, syklet og lekte rundt i skogen. Når vannene frøs i november, gikk han på skøyter og spilte bandy til det ble stup- mørkt. Og når snøen kom, ble det skiturer sammen med familien.

– Var disse skiturene karakterbyggende?

– Ja, det vil jeg si. Men det var aldri noe press. Min far var flink til å ta oss med ut. Vi tok gjerne toget inn til Stryken og gikk hjem til Ris. Min far gikk bak meg og pleide å være radiokommenta- tor. Han diktet meg inn i et skirenn hvor jeg gikk sammen med de store stjernene på 70-tallet. Jeg var vel 10–12 år, og han fortalte at jeg var på offen- siven, og jeg innhentet både den ene og den andre, sa han. Han var veldig flink til dette. Jeg tror det er mange foreldre som har ødelagt skigleden hos barn med å presse dem og ikke klare å motivere dem, men jeg har vært heldig. Jeg har en veldig kjærlighet til faren min – og det sa jeg til ham da han lå på sykehjem de siste årene. Vi pleide å si at han ikke var en mann av mange ord, men han tok ut kjærligheten gjennom handling.

– Har du overført skigleden til dine egne tre sønner?

– Jeg har forsøkt. En av guttene er med meg på skisamlingen vi er på nå – og en sier han vil bli med neste år. Så det er bra.

– Hadde du idrettslige ambisjoner på dine barns vegne?

– Nei, egentlig ikke. De gikk på skitreninger i lokalklubben inntil de var 12–13 år – før de ble med på andre ting. Men da de kom inn i 20-årene, tok alle tre opp igjen skiinteressen. Det er jeg veldig glad for.

En gang, for noen år siden, da Støre var utenriks- minister, kjørte han fra en livvakt på ski. De skulle ned Måneskinnsløypa i Nordmarka. Støre sier at han kan kjøre denne løypa «i blinde – baklengs». Det var skarpt føre. Et sted lå det is. Støre dundret over og videre nedover, i høy fart. Men hvor ble det av livvakten? Støre ble stående i bunnen av bakken og vente. Tiden gikk. Til slutt kom livvakten – med brukket stav.

– Han så ut som en snømann, sier Støre.

– Han hadde kjørt rett til skogs.

– Du synes det er moro å være rask?

– Jeg synes det er en fantastisk opplevelse å kjøre utfor på langrennsski. Å kjenne nærheten du har til bakken – og til framdriften.

– Klarer du alltid å holde deg på beina?

– Jeg klarer meg stort sett bra. Men jeg var mer fryktløs som barn. Da brakk jeg mange ski. Min far hengte opp de knekte skituppene på hytta vår. Det henger fire, små skitupper der fortsatt. Like over peisen.

– Som et symbol på risikovillighet?

– Ja.

– Du kjører fortsatt fort på ski – selv om du har passert 60 år?

– Ja, jeg liker å slippe opp litt. Det er en god følelse.

– Hvordan fungerer dette når du er på skitur med Jens Stoltenberg?

– Jeg beundrer Jens for mye, og en av tingene er at han virkelig tok tak i skiløpingen i voksen alder. Jeg tror ikke Thorvald Stoltenberg gikk så mye på ski med ham som min far gjorde med meg, for å si det slik. Men da Jens var rundt 40 år, gikk han virkelig aktivt inn for å lære seg å gå på ski. Det har imponert meg. Vi har veldig fine turer sammen.

– Men det går rykter om at du må vente på ham ute i løypene?

– Jeg har et uttrykk jeg bruker når jeg venter på ham og han sier «du kan bare gå, Jonas». Da sier jeg: «Alle skal med.»

– Nå er du bestefar, også. Hva slags perspektiv gir det på friluftslivet?

– Når vi er sammen med barnebarna, går vi gjer- ne på tur. Vi går faste turer opp til Båntjern, like i nærheten av huset vårt. Vi bader om sommeren, går på skøyter og på ski om vinteren. Å være ute er en fin måte å være sammen med barnebarna på. Ofte trekkes barn og unge til ulike skjermer. Ute i naturen er det mye lettere å bruke fantasien.

– Det norske friluftslivet har blitt verdenskjent under pandemien – med artikler i for eksempel The Guardian og i National Geographic. Hvordan beskriver du det norske friluftslivet når du møter folk fra andre land?

– Det norske friluftslivet kommer jo fra en historie som er basert på knapphet og nøysomhet, sier Støre.

– Vi levde av naturen og i naturen, langs fjell, langs fjorder, langs kysten. Vi måtte klare oss med det vi klarte å høste. Naturen har gitt oss helt enorme rikdommer – og det er klart at dette gjenspeiler forholdet vårt til naturen.

Støres eget friluftsliv kretser gjerne rundt Nordmarka – og rundt familiehytta øverst i Numedal. Det er ikke så høye fjell å bestige der, sier han, «terrenget ligger på rundt tusen meter, men det er veldig flott der, så jeg liker å gå skiturer i dette området, gjerne opp på Hallingnatten, rett over 1300 meter.»

Støre har ikke gått så mange hytte-til-hytte- turer. Noe kryptisk sier han at han vet at «Jotun- heimen har mer å by på». Så sier han noe om at han er «opptatt av Romsdalsfjellene», han er invitert til å gå der, sier han, før han, på sitt diplomatiske vis, sier at «det er flott i Nord-Norge, også».

– Noe av det fineste jeg kan tenke meg, er å servere varm mat på primus til kona, sier Støre.

– Steke egg og bacon langt til fjells. Koke egen kaffe.

Så nevner han en helt spesifikk sjokoladeplate.

– Jeg har flere ganger møtt på deg – i full fart – på løpeturer opp mot Vettakollen i Oslo. Hva betyr disse raske treningsøktene for deg?

– De er veldig viktige, sier Støre.

– Men jeg får lite tid til slike turer slik livet mitt er nå.

– Du løper gjerne med pannebånd, har jeg sett?

– Ja.

– Det er ikke så mange som løper med pannebånd for tiden?

– Jeg liker ikke at det renner svette ned i øynene.

– Du har også blitt observert med staver – selv om det ikke er vinter?

– Ja, det kalles for hufsing. Da bruker jeg litt flere deler av kroppen. Jeg synes det er veldig gøy.

– Det går rykter om at du går mye fortere enn mange andre – at du har en svært rask gange?

– Ja, det har jeg hørt. Men her må jeg ta frem litt alvor. Jeg er opptatt av å komme frem, men jeg tror at jeg trygt kan begynne å senke tempoet mitt. Jeg bør heller akseptere de tre T-ene: «Ting Tar Tid».

2022 er frivillighetens år. Støre har selv vært generalsekretær i Norges Røde Kors og sett frivillig- heten på nært hold. Han liker å dele ordet «frivillighet» i to når han skal forklare det.

– «Fri» og «villig» – det handler om folk som gjør ting fordi de vil gjøre noe. Jeg forbinder frivillighet med opplevelsen av at du virkelig bidrar til noe utenfor det som det betales for.

Støre synes «kraften i frivilligheten er fantastisk» og snakker om «alt man kan utføre».

– Dette har veldig mye med tillit å gjøre – tilliten vi har til hverandre. Du kan nesten lese det opp mot graden av frivillig innsats i samfunnet.

– Og der er Norge i en særstilling?

– Ja, fordi vi har stor grad av frivillighet. Og den er det viktig å ta godt vare på. Dette er noe jeg har vært veldig opptatt av. Du kan regne på pengekapi- tal, finanskapital, regne på humankapital – verdien av menneskenes kunnskap. Men sosial kapital er kanskje den viktigste kapitalen i samfunnet. Den kan du ikke regne på – og den kan du oversette til tillit. Det at vi nå har nesten 90 prosent vaksinerte voksne i et land hvor koronavaksinen er frivillig – det er basert på tillit. Andre land – som bruker tvang og sterke virkemidler – har mye lavere andel vaksinerte. De har ikke tillit.

– Hvordan kan organisasjoner som DNT bli flinkere til å rekruttere til frivillig arbeid, synes du?

– Frivilligheten må fornye seg selv hele tiden. Folk er ikke lenger født inn i en bevegelse, eller i et trossamfunn, eller i et parti. De gjør egne valg underveis. Oslo Røde Kors var i sin tid veldig flinke til å si «vi kan presentere en meny av aktiviteter for deg som du kan engasjere deg i – hvis du har et par timer i uken til å stille opp». De nevnte for eksempel leksehjelp, å besøke innsatte i fengsel, å besøke syke. Og da strømmet folk til Oslo Røde Kors. De sa: «Jeg har ikke tid til å være medlem av en organisasjon med masse møter – men hvis jeg kan stille opp to timer i uken som leksehjelp for ungdom som trenger å få hjelp i matte, og jeg er god i matte, så vil jeg gjerne være med på det». Dette synes jeg er fantastisk spennende.

Støre er selv medlem i Turistforeningen og kjøper gjerne gaver i DNT-butikken i Storgata i Oslo. Han sier at han «føler en egen trygghet og tilhørighet i verden når jeg ser de røde T-merkene over fjell og vidde i Norge».

– DNT har vært flinke til mye, sier han.

– DNT har fått folk ut av byene – og de arran- gerer mange aktiviteter i og like ved byene. Men en organisasjon må ikke begynne med seg selv og hva den selv trenger. Vi må ut og se! Hvilket liv lever folk? Hvordan har de det? Det er ikke de frivillige som må komme til organisasjonen. Vi må komme til de frivillige.

– Er det noe du som statsminister kan gjøre for frivilligheten?

– Ja. Å sikre momskompensasjonen – som vi har gjort i statsbudsjettet. Og ellers være en god partner når vi skal løse små og store oppgaver. Det kan være alt fra innsats mot pandemien, besøkstjeneste i norske fengsler, pensjonisten som steller i stand et skolemåltid for skolebarna eller DNT som får byfolk ut på tur i samarbeid med kommunen. Men jeg mener frivilligheten må hegne om at de har mindre formelle strukturer enn kommunale og statlige myndigheter. Jeg tror en byråkratisering av frivilligheten vil tappe noe av kjernen: at de er frie og villige.

Hvis du vil senke en samtale med Jonas Gahr Støre med én oktav – slik at den går fra å være engasjert til å være inderlig – bør du nevne Hallingskarvet. Denne fjellryggen, som strekker seg 35 kilometer vestover fra Geilo til Finse, er mer enn et symbol for Støre.

Denne fjellryggen er en egen kraft.

Da han var syv år gammel, gikk Støre de 1000 høydemetrene opp til toppen av Skarvet. Han sier at «dette har blitt et politisk fjell i livet mitt». Han nevner bøkene av filosofen og professoren Arne Næss senior. Han deler Næss’ beskrivelse av Hal- lingskarvet «som en far i livet sitt».

Selv har Støre flere bilder av Hallingskarvet på kontoret. Store naturfotografier av mestere som Johan Brun og Knut Bry.

– Hva tenker du på når du ser på disse bildene i hverdagen din?

– For det første så tenker jeg at Hallingskarvet er tusenvis av år gammelt. Jeg tenker at det er noe stabilt over det. At det er en påminnelse om ansvaret for å ta vare på naturen.

– Hallingskarvet er noe av det vakreste du vet om?

– Ja. Jeg behøver ikke å reise til San Francisco eller Beijing. Ta meg til Hallingskarvet! Der vet jeg at jeg får de store opplevelsene.

Så sier Støre at «naturen treffer oss både i hodet og i kroppen», han sier at han blir mer og mer klar over det etter hvert som årene går, at han «kommuniserer med naturen på et ubevisst plan».

– Jeg blir tilført energi og inntrykk som ikke går gjennom intellektet, sier han.

– Det er noe åndelig over fjellet og friluftslivet?

– Ja, jeg synes det er helt greit for meg å si at det har noe med det å gjøre. Hvorfor skulle det ikke være det? Vi mennesker kommer ut av naturen – og så har vi fjernet oss fra naturen og gjort alt om til et fysisk regnskap. Men det skjer ting i sjelen – og i hjertet – når du er ute.

Han lar denne vakre og nærmest religiøse beskrivelsen hvile litt i løse luften. Før diplomaten i ham våkner. Den rasjonelle statsministeren. Den reflekterende akademikeren fra Ris.

– Dette er i hvert fall min opplevelse, sier han. Jeg er fullt åpen for at ikke alle har det slik.