Josten på langs

– Hvordan er det mulig å dra på skitur nå. Det er for vakkert her nede ved fjorden, se da, sier yngstemann i turfølget, Sunniva på seksten år, og nærmest faller ut av vinduet på bilen.

Vi kjører langs Lovatnet i sneglefart. Det ligger blikkstille, uten en krusning. Dalsidene er irrgrønne. Epleblomstene er i lyserosaknopper, så nært ved å briste at vi kan fotografere mirakelet minutt for minutt. Glitrende blå breis velter ned fra Jostedalsbreen langt over oss, og steile vest-landsfjell, med vårens siste hvite glasur, speiler seg i det turkisblå vatnet.

– Du kan så si. Men for en tur vi får. Endelig den vårskituren jeg har drømt om siden jeg var på din alder, sier jeg opprømt.

Først breen på langs i 1789

En halv time senere tusler vi av gårde på seterveien til Bødalen. Den er sperret av et gammelt ras, og vi må bære ski og sekk over store skavler, følge veien litt videre og endelig, etter noen hundre meter, begynne selve turen. I bakhodet murrer et lite gløtt av misnøye over at vi har valgt en annen rute enn den de fleste regner som klassikeren Josten på langs. Den var det læreren Ola Sjurson Sva, også kjent som Ola Bøyasva, som gikk opp sannsynligvis i 1798. Da var han den antatt første som gikk på ski fra Fjærland, over breen til gården Greidung innerst i Erdalen i Stryn. Den 60 kilometer lange turen satte seg sikkert i kroppen hans, men like fullt gikk han hjem igjen to dager etter ankomst Greidung.

Annonse:

Vår rute følger opp Bødalen til Jostedalsbreen.

– Er det ikke litt dumt, nesten juks, å ta denne varianten? Det blir liksom ikke hele Josten på langs, sier jeg og stopper opp et øyeblikk.

– Ruta fra Erdalen går via Småttene, et oppstykket brefall. Det krever breutstyr, tau og en brefører. Vår tur er litt enklere, men også ganske spektakulær, påpeker mannen min, Dag Dysthe, og slår ut med armene.

– Juks er det i alle fall ikke. Det fins en mengde veier opp og ned av Josten.

Vårt spor legges forbi pittoreske Bødalssætra, et tun med rødmalte småstuer der budeiene holdt til i riktig gamledager. Fram til for få år siden var dette et mekka for breentusiaster, men så trakk Bødalsbreen seg tilbake, og eldoradoet av sprekker og fine steder å prøve brevandring nærmest smeltet bort. Vi går i bikini og shorts, og føler oss som trærne. De har en fot i vinteren, mensgreinene vinker med lysgrønne, friske skudd mot den etterlengta, varme sola som stråler fra dypblå himmel.

Etter vel to timer er vi ferdige med å bakse gjennom bratt og ulendt terreng. Vi har forsert skikkelig kjip snø, åpne bekker og myrdrag. Jo høyere vi kommer, jo bedre og fastere blir underlaget. Temperaturen faller. Vi legger sommeren og våren bak oss og er snart der vinteren fortsatt holdertaket.

Over oss troner fjellene, og høyest, mektigst og mest i øyenfallende av dem alle er Lodalskåpa. Den høyeste toppen på Vestlandet er et yndet turmål, men vi sparer den juvelen til en annen gang. Det er godt å ha noe å drømme om.

I bunnen av den berykta Brattebakken slår vi leir. Teltet er raskt oppe, og snart smaker det fortreffelig med frysetørretmat oppbløtt i kokende vann.
– Jeg tenker på de som gikk før oss, og hvilket strev de må ha vært gjennom for å erobre Jostedalsbreen, sier jeg.

– De hadde nok ikke dun i liggeunderlagene sine, sier Dag.

Over breen for å gå i bryllup

Jostedalsbreen er den største isbreen på det europeiske fastlandet. På begynnelsen av 1700-tallet var den en sovende kjempe som våknet til liv. Den vokste, la seg ut i bredden og veltet som iskald, tjukkvelling ned dalsidene og tok med seg garder og grender, folk, fe og hele fjellsider. Da den roet seg, lærte bygdefolket å bli venn med breen. Mange av bøndene kjente dens luner og visste når de kunne smyge seg gjennom de store brefallene, legge kursen tvers over isen og besøkefolket i fjordbygdene på den andre siden. Noen ganger for å gå i bryllup, andre ganger for å selge kveg eller drive byttehandel.

Turen på langs, som Ola Bøyasva gikk opp, ble kopiert først hundre år etter den første gangen. Sommeren 1898 er det jurist og fjellklatrer Kristian Magdalon Bing som, etter mange års utforskning av Jostedalsbreens mange brearmer, legger ut på den ekte langturen. Bing starter ved Sunndalen i nord, med erdølene Per Grønfur og Absalon Erdal som følge.

De legger veien over Kamperhamrane og klyver inn på Raudalsbreen, videre over Sygneskarbreen og Lodalsbrekka, opp Småttene, før de slår seg til ro for natta. De er gjennomvåte. Etter noen få timers hvile er de så kalde at de må videre: Vore sko var stivfrosne, og tæppet under os, var frosset fast til Fjældet; Istapperne hang fra Hammeren nedover os, saa de singlede ned for vore hoveder, naar vi reiste os.

Anbefaler lette ski

Vinden river og sliter i teltet vårt, der den velter ned i kalde gufs fra breen. Vi er varme, med ekstra klær i sekkene og nok utstyr i fall brått værskifte. Likevel ligger jeg urolig og prøver å visualisereturen vi tre har foran oss, og hvilke farer vi kan møte. Bresprekker er det få av etter en snørik vinter. De verste skredene er gått for i år, og et solid høytrykk er varslet for de neste dagene. Så lukker jeg øynene og tenker at om vi er heldige, får vi en repetisjon av Kristian Magdalon Bings opplevelse: den beste Dag jeg noensinne har havt på Jostedalsbræen.

Vel to døgn brukte han og erdølene på å tilbakelegge Josten på langs, til fots. Vi har ski, vi har lett utstyr, og vi er moderne mennesker som somler oss fram. Før vi har pakket oss klare neste morgen, ser vi folk komme opp Bødalen med små sekker.

– De skal sikkert opp på Kåpa, sier Dag.

Han og Sunniva er klare til å gå, mens jeg surrer med sekken og får på skiene. Opp Brattebakken går det som en lek, over den slake delen av Bohrsbreen og fram til Ståleskaret. Der flater det ut foran oss, og breen åpenbarer seg viddevidt og langstrakt, ikke på langt nær så flat og kjedelig som jeg hadde forventet. Her river vi av skifellene, kliner på med klister og smører ansiktene med solfaktor femti.

– Hva er det?

Sunniva peker mot noen små prikker i horisonten, på størrelse med insekter.

– Det må være folk. Og telt. Små leirplasser. Vi er langt fra alene her oppe, fastslår Dag.

Da Bing kom ned fra breen i 1898, var han sliten og lykkelig, men langt fra over bevist om at han hadde valgt riktig utstyr: Over snebreer ved sommertid vil lette ski visstnok være det mest praktiske hjelpemiddel, skrev han i DNTs årbok etter turen.

Den som leste dette rådet og tok den aller første skituren over breen, var Rolv Ødegaard. I 1931 tok han med seg turkameratene Boye Schlytter, Ola Furuseth og 17-åringen Torbjørn Grimstad. Med breutstyr, tau og treski, og ikledd tweed-nikkers og slips, la de ut fra Sota Sæter og gikk hele breen på langs, før de endte på Hotell Mundal i Fjærland 26 timer senere: I våre hjerter vil turen alltid leve som et kjærtminne om vår mest heldige, vår mest egenartede og vidunderlige skitur.

Gikk helst om natta

Etter Ødegaard har Josten på langs blitt en favoritt blant vårskitur-klassikerne. I mai–juni er været som regel stabilt. Da ligger ikke den kjente, tjukketåka som et lokk av velling over breen. Helt fram til plastskienes inntog på1970-tallet foregikk de fleste av turene om natta. Dette var langt å foretrekke med treski, som selv om de var godt tjærebredde, kunne suge til seg vann og bli nesten umulig å gå med på dagtid.

For oss går det glatt unna på klister og plast, først et litestykke nedover, der vi staker oss glade i solsteika før vi begynner på den langdryge, seige stigningen mot Høgste Breakulen.

– Dette suger. Hvor lang er egentlig denne oppoverbakken?

Sunniva henger over stavene. En pause er påkrevd, og opp av sekken kommer brie og focaccia. Vi varmer vann til Rett i koppen-suppe og lener oss bakover for å nyte overveldende utsikt mot Hurrungane og Jotunheimen. Det er umulig å hvile blikket. I stedet lar vi øynene fare over de veldige fjellformasjonene, som lokker med hundrevis av nye turer.

Slik vi sitter, satt også bre- og fjellmannen, patentføreren og dronningguiden Anders Øygard, som for egen hånd bar opp alle materialene til Flatbrehytta og bygget den i 1956.

I artikkelen På ski langs isviddi i juli-natti i DNTs årbok i 1964 skriver han om å starte fra Fjærland og gå breen på langs til Fåberg, i selskap med Eva Bakke-Lund, som da visstnok var den aller første kvinnen som gjennomførte turen. De ventet i flere dager før de gav seg i kast med Jostedalsbreen og alle utfordringene, og anbefaler alle som ønsker å gjøre det samme, om å vente på høytrykk.

Verdens vakreste leirplass

Vel oppe på Høgste Breakulen unner vi oss sjokolade, sterk saft og mer solkrem. Vi får også en god prat med turfølget som kommer etter oss. De har kommet opp Erdalsbreen og Småttene, og bærer med seg breutstyr og hermetikk som proviant. De sliter med mye, mye tyngre sekker enn oss.

– Nå er vi endelig oppe på det høyestepunktet. Det har vært litt av en tørn å komme hit, sier en i gruppa.

På 1950-tallet økteinteressen for bresport og -vandring i Norge, og patent- og fjellførere som Øygard livnærte seg delvis på folk som ville opp gjennom brefall og oppleve isødet på toppen av Norge. På sine gamle dager kom ikke Øygard seg opp på breen selv, men hadde glede av å snakke med alle som kom ned Flatbreen og forhøre seg om hvilken tur de hadde gått. I1992 registrerte han at over 800 personer hadde tilbakelagt skituren Josten på langs.

Fra Høgste Breakulen staker vi oss nedover, med blikket vendt mot Ceciliekruna, Briksdalen og Oldevatnet langt under oss. Det er sent på dag. Kommer vi for langt ut, ser vi at det nærmest går i avgrunnen. Enkelte steder ser vi at breen velter og sprekker opp. Snøen er dyp, og vi holder oss langt unna de farlige områdene.

– Går det opp igjen nå?

Sunniva er sliten. Stigningen opp mot Ramnane kommer ikke som bestilt. Snarere tvert imot, vi skulle gjerne vært dem foruten. I stedet for å ta en kort hvil og benytte natta til å fare fram, slår vi leir. Langt under oss speiler fjellene seg i Oldevatnet. Vi setter opp teltet på verdens vakreste leirplass, med en overdådig utsikt.

Denne natta er det ikke minusgrader. Vi blir liggende oppå soveposene, med solbrente øreflipper og ildrøde, varmenakker, og sovner først utpå morgenkvisten.

Forbi Bings gryte

Etter havregrøt og morgenkaffe lemper vi på oss utstyret og går mot Bings gryte, en enorm snøskavl som ligger der Jostedalsbreen er på sitt smaleste. Om sommeren danner gryta en vakker og fristendeliten innsjø med smeltevann. Det var Kristian Bing som oppdaget den, vel en uke før han gikk Josten på langs i 1898. I løpet av årene har området på oversiden av Gryta blitt en yndet rasteplass for mange, men vi tar bare en kort hvil. Målet vårt er å komme oss ned Flatbreen og til Fjærland før sola står for høyt på himmelen. Idet vi ser Supphellenipa, smiler Sunniva bredt, huker seg ned og får fart på skiene. Vi staker og staker ut Flatbreen, til det nærmest stuper ned til Supphelledalen og Fjærlandsfjorden langt under oss.

– Selv om de store skredene for i år er gått, skal vi ikke somle ned her, sier Dag og svinger elegant ned de siste, bratte snøhellingene.

Sunniva og jeg følger etter så godt vi kan.

– Puh, godt å ha dette bak oss.

Sunniva er matt og usigelig lykkelig der vi møter våren igjen. Den slår mot oss og har lokket fram grønnskjæret i rogn og bjørk.

Vi fester skiene på sekken, drar anorakken over hodet og lar sola tørke svetten på skuldre og bare armer før vi begynner på den tyngste delen av turen.

De siste bekkene forseres med skistøvlene på. Flatbrehytta besøker vi neste gang vi er i området. Akkurat nå er det ingenting annet som betyr noe, enn å komme nedmed beina i behold og være førstemann til å stupe fra brygga i Fjærland.

Kilder: DNTs årbøker fra 1899, 1932 og1964, samt Jostedalsbreen av Oddgeir Bruaset, Samlaget (1996) og Jostedalsbreen av Karen Weichert på Skald forlag (2008), Jotunheimens erobring: 150-års fjellferder i Jotunheimen og Vestheimen av Helge Giverholt, Cappelen (1946), samt innspill fra Sven Bjørne-Larsen