Stetindveteranen

– Hva er ditt forhold til Stetinden?

– For meg begynner det med utseendet. Stetinden er et kunstverk. Det er en maskulin figur, en usedvanlig vakker mann. Nå hører jeg til på den andre siden, så jeg blir sånn sett ikke erotisk tiltrukket. Men når jeg ser flotte menn kan jeg bli litt misunnelig. Det handler om en annen type tiltrekning.

– Hva går tiltrekningen mot fjellet ut på?

– Det jeg har søkt i klippeklatring og fjellklatring, er mestring. Når jeg står ved dette stolte, arrogante og maskuline fjellet som Stetinden er, så kjenner jeg at jeg må prøve å beherske det. Det handler om fysisk utfoldelse, om å se hvordan utfordringen skal løses, og å klare å gjennomføre det.

– I 1963 var du med på første vinterbestigning av Stetinden. Fortell om det.

– Det var en del av forberedelsene til en ekspedisjon til Tirich Mir sammen med Arne Næss og Kjell Friis Baastad. Det ble fryktelig spennende og krevende. Vi hadde egentlig gitt opp. Vi sto ved foten av Mysosten, og metervis med sukkersnø dekket fingertakene.

Bli med inn i Ralph Høibakks eventyrlige verden i podkasten Utestemmer:

– Dere ble tvunget til å snu, men under overnattingen i snøhule kom du på en dristig plan, og dere gjorde et nytt forsøk dagen etter. Hva skjedde?

– Jeg ville forsøke å kaste isøks og få den til å spise seg fast i snøen på toppen av Mysosten. Vi sto i flere timer og kastet isøks. Jeg måtte i hvert fall ha to økser og to tau, og så klatre opp med prussik. Det var forferdelig spennende og veldig risikofylt. Da jeg endelig fikk festet øksene og klatret over kanten og så hvordan isøksene satt, ble jeg enda reddere. Øksene satt helt ut mot kanten, og de satt ikke med spissen ned, men med hodet ned. Det gikk heldigvis bra, men det er noe av det farligste jeg har vært med på.

– Skjønte dere at dere ville klare det?

– Ja. Resten av fjellryggen oppover var bakt full av snø, og det var nærmest som å gå fottur i en bratt snøbakke.

– Kan du erindre følelsen av å stå på toppen?

– Ja, er du gæren! Det var helt strålende! Det er noe majestetisk over Stetinden, jeg kaller ham gjerne kongen. Å stå på toppen var som å oppleve solskinnsaudiens hos kongen av Norge.

– Du har vært tilbake flere ganger. Sist gang frisoloerte du. Hvordan forløp det seg?

– Rett etter 81-årsdagen min i 2018 var jeg på solotur. Utvilsomt kjente jeg på spenningen, og jeg måtte mobilisere for å gå fingertupptakene. Men jeg hadde klatret mye innendørs, så jeg visste at jeg ville beherske det tekniske. I hvert fall oppover. Det var mer spennende nedover. Det handlet om å ikke gå inn i en fase hvor andre krefter overtar. Ikke få panikk. Ikke tukle. Marginene er jo lik null når man klatrer her uten tau.

– Hva var forskjellen på å klatre Stetinden som 25-åring i 1963 og som 81-åring i 2018?

– Som 25-åring var jeg på vei inn i livet og inn i fjellklatringen. Som 81-åring var jeg åpenbart på vei ut av fjellklatring og ut av livet. I unge år gjorde jeg mange førstebestigninger. Nå driver jeg med sistebestigninger. Å klatre Stetinden alene er en form for sistebestigning, en slags avslutningsforestilling.