Stetindens majestetiske fasong og vakre beliggenhet har lokket til seg fjellklatrere siden 1800-tallet.

Gudenes ambolt

Du kan også klatre til topps, om du holder nervene i sjakk!

Publisert Sist oppdatert

–Jeg gleder meg allerede til å bade!

Jeg må rope til min venninne Guro Molaug (46) for å overdøve lyden fra den brusende elva vi går langs. Selv nå i slutten av juli er det mye snøsmelting og høy vannføring. Vi følger vannfallet oppover og innover en saftig bjørkeskog.

Stråler av sol finner vei gjennom løvverket og skaper en glitrende, grønn portal. Sekken er tung, svetten renner, og det kribler lett i magen. Snart tynnes skogen ut. Synet av dagens turmål trer fram mellom bjørkestammene:

Stetinden.

Nord-Norges mastodont.

En obelisk, en ambolt og et sagnomsust landemerke. En hodeløs hest, meislet ut i granitt. Gjenkjennelig på milevis avstand.

En yndet fotomodell.

En prøvelse og en (mulig) velsignelse for fjellfolket.

BRUNOST TIL BESVÆR

Stetinden står der stolt og steil, og tillater ikke hvem som helst å slippe til. På slutten av 1800-tallet måtte en rekke klatrere tusle slukøret ned med lua i handa etter å ha blitt satt på plass av den såkalte «Mysosten». Den store steinblokken med det smakfulle navnet sperret for videre ferd. Ikke før Carl Wilhelm Rubenson på sin 25-årsdag, den 29. juli 1910, smøg seg lekent forbi, ble Stetinden besteget. Bursdagsbarnet knekte koden og gikk armgang i det som den dag i dag kalles «de ti forbitrede fingertak».

Jeg har vært på toppen to ganger tidligere, da via klatreruta Sydpillaren. Sist gang var for ti år siden. Når jeg nå skal børste støv av klatreskoene, faller rutevalget på enkleste vei opp, der også de guidede turene går, nemlig normalruta over sydøsteggen. Det bør vel være grei skuring?

Eller?

Stetinden i Tysfjord (1391 moh.)

RUTE: Normalveien til Stetinden går opp til Halls fortopp, 1314 moh. Deretter eksponert klyving og klatring langs den ca. 500 meter lange eggen til toppen av Stetinden, 1391 moh.

ADKOMST: P-plass ved Storelva i Stefjorden, rett ved Stetindtunnelen.

ANTALL DAGER: 1

VERDT Å MERKE SEG: Dette er en tur som krever klatreerfaring og -utstyr. Det er flere aktører som guider ruta.

Ved Svartvatnet spiser vi sen lunsj. Vågakallen i Lofoten skimtes i det fjerne. Fiskerne har i århundrer brukt fjellet som landemerke på ferd mot øyriket. På denne siden av Vestfjorden er det Stetinden som ruver høyest i landskapet og viser vei og retning både på havet og i livet. Vinden øker i styrke. Det gjør oss lettere bekymret. Vi møter en gruppe som er på vei ned og spør om forholdene.

– It’s doable, sier den spanske guiden.

Iraitz Ezkergain er godt kjent på Stetinden. Hele 147 ganger har han vært på toppen, og bare i år har han ledet 66 mennesker trygt opp og ned igjen.

– Hva er nyansene i «doable» og er det «doable» når vinden øker, undrer Guro.

Det er bare én måte å finne det ut på.

LES OGSÅ: Ralph Høibakk frisoloerte Stetinden i en alder av 81 år

KLATREETAPPEN

Vi trasker videre i rolig tempo og vinner stadig høydemeter i steinrøysa. Det snakkes mye om den luftige kammen, men ikke fullt så mye om strevet det er å komme dit. Lårene er fulle av melkesyre når vi ankommer Halls fortopp. Her skifter vi til klatreutstyr. Fra Halls fortopp må man klyve litt ned før man kommer ut på selve kammen. Vi knyter oss inn i tauet og går såkalt «løpende» mellomforankring. Det betyr at vi begge beveger oss samtidig, og at det alltid er to sikringer mellom oss.

– Dette er ikke hverdagskost for meg!

Sara Urbansdotter Storjord (26) sitter overskrevs på den radmagre fjellkammen og aker seg sakte fremover. Hun er en del av et taulag som er på retur, trygt ledet av guide Timme Ellingjord.

– Jeg har ikke ord! Det er helt vilt, sier Sara, som er på tur med stefaren og stesøsteren.

Sara forteller at hun har gått mange fjellturer, men ingen har gitt like stor mestringsfølelse som Stetinden.

– Jeg vokste opp med å se på og beundre Stetinden fra avstand. Det er fint å få oppleve å komme til topps.

– Har du vært redd underveis?

– Ja!

Svaret kommer kontant.

Lang klatrehistorie

  • En rekke kjente klatrere gav opp sine forsøk på bestige Stetinden på slutten av 1800-tallet. Både William Cecil Slingsby og Martin Ecroll måtte gi opp. Dansken Carl Hall fikk fortoppen oppkalt etter seg. Først i 1910 klarte Ferdinand Schjelderup, Carl Wilhelm Rubenson og Alf Bonnevie Bryn bragden og var de første til å bestige Stetinden. De gikk opp sørøst-ryggen, det som nå kalles Normalveien.
  • Det fnnes en rekke ruter opp Stetinden. Sydpillaren (grad 6), med 13 taulengder, regnes blant Norges fineste klassikere. Førstebestigerne var Else Hertzberg og ektemannen Arne Næss, i 1936.
  • De aller mest rutinerte klatrerne kan la seg utfordre av Nordvestkammen (grad 6), med hele 53 taulenger. Ruta starter ved Tysfjorden og ble gått første gang i 1976 av britene John Whittle og Chris Dale.
  • Første vinterbestigning av Stetinden gjorde Arne Næss, Ralph Høibakk og Kjell Friis Baastad i 1963.

– Jeg vurderte å ikke fullføre, men da jeg kom til fingertakene skjedde det et eller annet i hodet mitt. Det var som om jeg ble mye mer skjerpet. Jeg hadde brukt så mye energi på å være redd istedenfor å gjøre oppgavene. Jeg bestemte meg for å legge bort redselen litt.

FORBASKET FORBITRET FORFERDELSE

Nå er det vår tur ved fingertakene. Jeg er nervøs, men tenker at jeg skal fikse biffen her jeg går først i tauet. Jeg går opp mot de beryktede takene, får plassert to bomber av noen sikringer og stålsetter meg. Strekker meg så lang jeg er. Får fatt med fingrene i risset. Det er et godt grep, men det er da ikke såååå godt? Jeg leter etter feste for føttene, men berget er helt blankskurt. Her må man stole på hendene. Jeg reiser meg opp og prøver å samle mot til å flytte hånda videre.

– Kom igjen, Kristin, dette klarer du!

Guro gjør sitt beste for å oppmuntre meg. Jeg forsøker å bytte grep, men det butter mentalt. Jeg går litt ned igjen, rister løs, og puster ut. På ny går jeg opp og strekker meg. Famler etter grep og holder meg krampaktig fast. Kreftene suges ut av underarmene, og hodet sier stopp.

– Dette tør jeg ikke! Jeg reverserer, overlater sikringsmidlene til Guro som med letthet nærmest jogger forbi det krevende partiet.

– Jeg synes ikke dette var ille i det hele tatt, sier hun mens hun strammer inn tauet og sikrer meg ovenfra.

– Er vi på samme fjell, funderer jeg når jeg med stor desperasjon og angst i blikket karrer meg etter.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Torbjørn Solheim topper ut på ruta Sydpillaren på Stetinden.</span>
Torbjørn Solheim topper ut på ruta Sydpillaren på Stetinden.

TOPPSTØTET

Etter at «Mysosten» er passert, fortsetter vi oppover i jevnt tempo. Det er for det meste bratt vandring. Noen steder må vi klyve, men vi møter ingen store hindringer.

– Se, det regner! utbryter Guro forundret idet hun stiger opp på det pannekakeflate topp-platået.

Hvordan er det mulig? Foruten en liten, hvit – og tilsynelatende uskyldig – sky langt bort på himmelen, er det helt blått over oss.

– Kan den skyen ha sluppet vann? Så kommer det som forsinket regnvær ned på oss? undrer Guro.

Vi skrider over det gedigne platået med gullregn i håret. Og så, plutselig, stopper det brått å dryppe. Merkelig!

Idet vi får utsikten ned mot Stefjorden, tenker vi ikke mer over saken.

– Dette er veldig, veldig høyt! Jeg har aldri vært oppe på et så høyt fjell og sett rett ned til havet, sier Guro.

Geografi og guiding

  • Stetinden (1392 moh.) ligger i Narvik kommune i Nordland. Parkeringsplasser og toalett ved foten av fjellet. Mange telter her.
  • Stetinden ble i 2002 utropt til Norges nasjonalfjell etter en avstemming laget av Reiseradioen og DNT. Ryktene sier at daværende ordfører i Tysfjord kjøpte telefonkort til innbyggere i kommunen for å sanke fere stemmer. På Dovre gikk det i svart. Det er da Snøhetta som er Norges nasjonalfjell! tordnet ordføreren på Oppdal.
  • Det fnnes flere selskaper som arrangerer guidet tur til Stetinden: Nord-Norsk Klatreskole: nordnorskklatreskole.no, Nordland turselskap: nordlandturselskap.no, Ski Countries: skicountries.com, Hvittblikk: hvitblikk.no m.f.

Nesten 1400 meter under oss ser vi fjorden som trenger seg inn i fjell-landskapet. I vest henger sola lavt over Lofoten, og i øst strekker det snøflekkede fjellriket seg inn i Sverige. Utsikten er vid og bred og enorm. Det er som om man blir utvidet også på innsiden.

– Sånn her er det nok å se jorda fra verdensrommet, sier Guro.

LES OGSÅ: Fotografenes favorittutsikt

TOPPEN ER BARE HALVVEIS

Returen blir en prøvelse. Nede på kammen blåser det helt enormt. Jeg har aldri opplevd maken på en klatretur. Vindkastene kommer brått og brutalt, og på de mest utsatte partiene må vi krype. Vi klarer rett og slett ikke å stå oppreist uten risiko for å bli blåst ned av fjellet. Heldigvis trenger vi ikke som førstebestigerne i 1910 å reversere de forbitrede fingertakene. På toppen av «Mysosten» er det boret et rappellfeste, slik at man kan fire seg forbi cruxet. Jeg fester tauet, og idet jeg hiver det utfor, tar vinden tak og blåser det opp og sidelengs langs bergveggen. Jeg ber til fjellgudene om at det ikke må bli knute på tauet. Vi trenger ikke flere utfordringer nå. Heldigvis går nedfiringen greit, og vi kan returnere til Halls fortopp hvor vi tar av klatreutstyret.

ENDELØS STEINRØYS

– Steinrøys, steinrøys, svelt i hel.

Vi går og går og går i steinrøys. Vi har vært på tur et halvt døgn, og det brenner i føttene. Guro forteller at da det blåste som mest på kammen, tenkte hun på hva i all verden vi gjorde der oppe.

– Man kan kjøre båt til en holme. Det er masse fin utsikt der og. Hvorfor streve opp disse fjellene når man kan gå i vakre skoger og plukke bær, filosoferer hun.

Jeg kunne ikke vært mer enig. Mens vi går og fabulerer om «friluftslivet 2.0», der eksponert og farlig ikke har plass, kikker vi opp på de bratte svaene. Der renner det et bredt vannsig.

– Det må være kilden til de svært så lokale regnbygene, sier jeg opprømt. Den kraftige vinden har altså blåst vannet flere titallsmeter opp i lufta, før det falt som mystisk regn på oss.

KILDEN TIL ALT GODT

Vi går gjennom den lyse natten, over steinur og langsmed sti. Endelig er vi nede i skogen. Vi skimter veien, bilen og soving. Men først bading! I en kulp i en sving i elva velter vi oss ut i iskald idyll. Vindinfernoet 1300 meter lenger oppe er glemt for et øyeblikk. Jeg lener meg bakover og lar vannet bære meg. Det er dette som er ekte flyt-sone.