I mammas spor

- Det føles som jeg går i hennes fotspor. Når jeg er på nye steder, dukker det alltid opp historier om at hun har vært der. «Så hyggelig at du er innom, moren din var her for noen måneder siden». Det er noe jeg stadig får høre.

Kronprins Haakon sitter i ulltrøye på den ubetjente DNT-hytta Haakonsbu i Jonsheimen i Troms. Han har luesveis, og vinden rister i hytteveggene. I morgen er planen topptur, men innen det må stormkastene gi seg.

– Jeg liker ruskevær. I hvert fall så lenge det er mulig å gå. Kronprinsen titter på kartet.

– Moren min elsker kart. For meg er det noe jeg ser på når jeg skal ut, men så har jeg glemt det rett etterpå.

– Dronningen har egne kart og dagbøker hvor alle turer er møysommelig dokumentert. Har Kronprinsen også det?

– Nei, men det er noe jeg kanskje kunne arvet litt mer av. Hun husker jo hvor hun har vært. Det gjør aldri jeg. Jeg kan få spørsmål om hvilken topp jeg var på i Lofoten, men jeg aner det ikke. Jeg kan beskrive turen, høydemetrene og nedkjøringen, men jeg husker aldri navn.

First Price og ferdaråd

Norges tronarving trenger ingen nærmere presentasjon. I rollen som Norges neste konge er han alltid på jobb, men nå er dress og statsråd byttet ut med litt mer uformelle plikter. Kronprinsen skal åpne hytta som Harstad Turlag har brukt 3500 dugnadstimer på å sette i stand. Og han skal kombinere kongelige gjøremål med topptur på ski. I anledning besøket har den lille ubetjente hytta oppgradert servicenivået.

– Skal det være noe å drikke?

Kristian Jakobsen er hyttevert og har tatt rollen som vertskap.

Annonse:

Stemningen er trivelig, uformell og enkel. På bordet står reinsdyrskav og soppstuing. Kronprinsen kan velge mellom hjemmelaget rabarbrasaft eller mineralvann fra First Price.

– Det kommer til å bli vind i morgen, men forhåpentligvis kommer vi oss ut på tur. Målet er Snøtinden, sier Espen Minde Høst.

Han er skredobservatør. Nå har han samlet hyttegjestene til ferdaråd og peker ut forbi snødrevet og opp mot Snøtinden, en topp på 978 moh. sør for hytta. Kronprinsen lytter ivrig på turforslagene og ferdselsrådene. Espen er vant til rollen som turleder, men har gjennomført få ferdaråd som også involverer en adjutant og fire personer fra den kongelige livvakttjenesten.

Sta telemarkjører

Kronprins Haakon er en aktiv friluftsmann og dyktig skikjører. Så dyktig at han høstet skryt for kjøringen da han for noen år siden dukket opp i NRK-serien «Oppdrag Nord-Norge» med noen av landets beste skikjørere. Kronprinsen liker seg i bratte, nordnorske fjell.

– Jeg har vært i Lyngen og gått topptur seks eller syv ganger og erfart at været kan være med på å gjøre hele opplevelsen fascinerende. Plutselig blir det fint vær, stille og rett temperatur. Da er det fantastisk. Det at du kan kjøre og se havet under deg er en stor følelse. Og noe som er helt særegent for Norge, sier han.

De siste årene har toppturinteressen i Norge eksplodert. Kronprinsen var en av dem som var tidlig ute.

– Jeg tror jeg begynte ganske tidlig med toppturer i forhold til en del andre. Jeg trente alpint da jeg var liten og fikk et snowboard da jeg var 14 år gammel. Det var det jeg hadde mest lyst til, men så hadde jeg en trener fra Telemark og mange venner som drev med telemarkskjøring. Det ble mye venting for dem, så da bestemte jeg meg for å bytte. I dag, 30 år senere, er det bare kronprinsen igjen på telemarkski. Turkompisene har for lengst gått over til randonnéeski.

– Hvorfor har du ikke byttet selv?

– Jeg er vel sta, da. Du har en litt mer oppreist kjørestil når du kjører alpint, og jeg er litt mer glad i å komme nær snøen. Jeg liker den følelsen, og så lenge knærne holder så er det telemark, men når jeg er sliten så blir det alpinsvinger på meg også, sier han.

– Turkompisene dine sier at du er leken?

– Jeg vet ikke helt. Jeg er veldig dårlig på hopp og sånt. Det kan jeg ikke i det hele tatt. Jeg liker å bruke snøen, og jeg svinger istedenfor å kjøre rett ned som jeg ser mange frikjørere gjør nå.

Friluftsinteresse i arv

KPH står det skrevet med svart sprittusj på telemarkskiene kronprinsen har satt fra seg i snøfonnen utenfor hytta. Skiene er syv år gamle. Et manglende feste ytterst på den ene tuppen står som tidsvitne på at nedkjøringene har blitt mange.

– Egentlig burde jeg ha ski som er kraftigere bygd. Jeg har knekt noen ski og revet opp noen bindinger opp igjennom årene, men jeg spekulerer i lette ski. Det gjør turen opp mer behagelig.

Kronprinsessen har i et tidligere intervju fortalt hvordan familien må bruke feriedager i Los Angeles på jakt etter spesielle surfebrett han vil ha tak i.

– Jeg liker å kjøre ting i stykker, men det er jo ikke slik at jeg vil ha lærstøvler og ustø binding når jeg kjøper nytt. Det kommer ny teknologi, nye skredsekker, det skjer ting som gjør at det er greit å bytte med jevne mellomrom. Der skiller jeg meg også litt fra moren min. Hun har hatt samme sekk i alle år.

Og det er fra dronningen at kronprinsen har arvet turinteressen.

– Hun har vært opptatt av å få oss ut i naturen. Samtidig har jeg gjort det på min måte. Hun er veldig glad i turer på fjellski eller lange fotturer. Det liker i og for seg jeg også, men jeg setter større pris på turer i bratt terreng.

– Har du klart å overføre turinteressen til dine egne barn?

– Jeg er veldig glad i å ta med barna ut på ski. Friluftsliv i hverdagen er viktig for oss. Det blir gjerne en tur fra Vestmarkssetra i Asker og en tur på hytta i helgene. Så tenker vi også å prøve oss litt på topptur sammen etter hvert.

Kronprinsens eldste datter, 15 år gamle kronprinsesse Ingrid Alexandra, er aktiv frikjører på høyt nivå, og kronprinsen reiser mye rundt for å følge med. To ganger har han også vært gjest på toppturfestivalen High Camp på Turtagrø i Hurrungane. I 2012 tok han med kronprinsessens sønn, Marius, på festivalen.

– Men friluftslivet om sommeren domineres av kysten. Det har jeg fra faren min. Da går det i leting etter bølger å surfe på, vind å kite eller seile i.

Badstue i storm

Det er trangt inne på den lille hytta. Kronprinsen sitter tilbakelent og blar i sangboka han har plukket fram fra bokhylla. Kristian rydder bort matrester og serverer mer rabarbrasaft. Det er så vidt vi kan skimte over til sikringsbua ved siden av. Der bor de fire livvaktene og Espen. I mørket utenfor kommer en hodelykt vekselvis til syne gjennom snøføyka.

– Badstuen er klar!

En av de frivillige fra Harstad Turlag har fyrt opp badstua, et typisk kjennetegn på hytter som driftes av DNTs turlag i Nord-Norge. Kronprinsen tusler ut i snøføyka. Han har håndkle over armen, en lett treningsshorts og nakne legger over hvite tøfler. En tjukk, blå dunjakke som utvides i vindkastene røper at vi fremdeles befinner oss langt til fjells.

Værvindu

Dagen etter står badstuhytta begravd i en meter fokksnø. Kronprinsen står med tannbørsten i hånda, titter ut avytterdøra og venter spent på oppdateringer om vær- og snøforhold.

– Det er viktig å finne en balanse mellom det å ha det morsomt på ski og det å ha det trygt. Jeg tror jeg er ganske sikkerhetsorientert, og stort sett er jeg også smart nok til å være på tur med folk som har mer kunnskap enn det jeg har.

– I et tidligere intervju sa du: «Jeg tror at holdningen min til sikkerhet har blitt mer påvirket av at jeg har fått barn og stiftet familie, enn at jeg er tronarving.» Hva tenker du om det i dag?

Kronprinsen drar seg lett i skjegget og smiler.

– Det er egentlig en selvfølgelighet. Jeg har en annen tankegang og er mer opptatt av å være fornuftig nå enn da jeg var 21 år gammel og på tur med vennegjengen.

– Merker du en forskjell på friluftslivet i Norge og friluftslivet i andre land?

– Jeg synes Norge har en tilrettelegging som er unik. Det er en god balanse. Det er T-merkede stier, og det er et nettverk med hytter. Der gjør DNT en veldig god jobb, men det er heller ikke sånn at det er tilrettelagt for mye.

Kronprinsen stopper opp. Utenfor har tåken endelig åpnet seg, og varme stråler skyter igjennom og skaper kontraster i det hvite landskapet. Endelig kan vi se fjellryggene og høydemetrene som bukter seg oppover på alle kanter. En lav rygg, Johnsheimtinden, ligger nordøst for hytta. På andre siden bader Snøtinden i sol. Kronprins Haakon snur seg tilbake og ser på oss.

– Nå kommer Espen! Da kan vi kanskje ta resten av spørsmålene etterpå?

Det er formet som et spørsmål, men tronarvingen venter knapt på svar før han spretter ut på gulvet. Det er en barnlig glede over måten han med forventning betrakter en rødkledd mann med skjegg som nå befinner seg midt i rommet.

– Er dere klare? spør Espen.

Værmeldingen viser et vindu på noen få timer, og kronprinsen er kjapt ute når gruppa samles før avmarsj. Rutevalg og snøforhold diskuteres ivrig. Det er tydelig at kronprinsen er gira.

Naturglede

To timer senere er det en fornøyd kronprins som kommer tilbake. Sikten var varierende, men svingene satt. Vi har kun en kort luke til å fortsette med spørsmålene før det er avmarsj og retur fra hytta.

– Tenker du noe på miljøet og klimaendringene?

– Jeg tenker at alle har en mulighet til å gjøre litt for å ivareta det vi har, men det er ikke til å legge skjul på at jeg reiser masse med fly. Jeg tror at det å bruke naturen gjør at man blir mer glad i den og mer engasjert i miljø- og klimaspørsmål. Du blir glad i områdene du besøker, samtidig så får du en mulighet til å se hva som skjer. Du finner plast langt ifra folk, du ser at tregrensen kryper oppover og opplever at det blir varmere. Det er en sterk påminner om at vi alle må gjøre litt for at det skal bli bedre.

– Det er noe veldig riktig ved at Norges kommende konge er opptatt av ski, natur og friluftsliv. Hvordan tror du reaksjonene ville vært om du i stedet bare var opptatt av tennis, raske biler eller dyre viner?

– Det vet jeg ikke. Det er vanskelig å si. Det er nå slik det er at jeg er norsk og opptatt av ski og det å være ute, svarer kronprinsen.

Han titter fornøyd opp på sporene i løssnøen ovenfor hytta og gjør seg klar for hjemreise. Selv om været har blitt bedre, er det ikke lenge av gangen han har tid til å oppholde seg i fjellet. Inne har han signert hytteboka. I fjellsiden over oss er det tydelige spor etter svinger i stor fart. Der har telemark-kongen skrevet sin signatur.