<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">I 2020 tok Vår Staude femteplassen i på 71° nord – Norges tøffeste kjendis, og viste at lite stopper henne, både psykisk og fysisk, som her hvor adrenalinet pumper på Store Brekketind i Sunnmørsalpene.</span>
I 2020 tok Vår Staude femteplassen i på 71° nord – Norges tøffeste kjendis, og viste at lite stopper henne, både psykisk og fysisk, som her hvor adrenalinet pumper på Store Brekketind i Sunnmørsalpene.

Turdama Vår

Hun kaller det en slags galskap, lidenskapen etter bratte bakker og frisk luft. De dagene Vår Staude ikke får svettet, er hun nesten ikke til å være i hus med.

Publisert Sist oppdatert

TV-KAMERAENE ER SLÅTT av, viftene har stilnet. For noen minutter siden satt programleder Vår Staude og smilte til publikum, slik hun har gjort annenhver uke siden 2005.

Hun har snakket med Erna, Jonas, Bent og Jens. Diskutert bolledeig, fiske og selvmord, barneoppdragelse, kjendislivets opp- og nedturer og hvordan en blomsteroppsats kan løfte hverdagslivet.

VÅR STAUDE (55)

BAKGRUNN: Nyhetsanker og programleder for TV2 siden 1992.

FAMILIE: Samboer med Knut Holmann, to voksne døtre fra første ekteskap,

en felles sønn og to hunder. (Malin, 24, Anniken 22, Kasper 14)

AKTUELL: Feirer 15 år som programleder for God Morgen Norge på TV2, på landets

mest populære morgen-TV-program, og slår et slag for nærtur i hverdagen.

Nå drar hun kjolen over hodet, tørker bort makeupen og setter seg i bilen. Er hun heldig, tar det bare en knapp halvtime før hun er inne i Sørkedalen utenfor Oslo.

Hun er hjemom på Røa, skifter og henter Solo, familiens ferskeste medlem, en liten Kleiner münsterländervalp på fem måneder. Når hun endelig parkerer hybridbilen, er hun i rute med andre turgåere. De skulle bare visst at hun har vært oppe siden klokken 04:15.

– Det er kontrastene jeg elsker. Jobb i det ene øyeblikket, tur det neste. Trening, så hvile. Jeg lengter alltid ut, men liker også å ligge på sofaen, se en serie eller sy et eller annet, sier Vår, duggfrisk som blomsterstauden akeleie en morgen i mai, selv i slutten av oktober.

Hun har hvit ullgenser, blå bukser og vindjakke knyttet rundt livet. I hånda bærer hun hjemmestrikka, tova ullvotter i havets blågrønne nyanser.

– Disse er jeg så glad i. Jeg fikk dem av en flott dame i Lofoten i sommer. Hun hadde fulgt turen vår på Instagram, og møtte oss på vei ned fra Himmeltindan. Har du vært der? Utsikten slår nesten alt annet. Ja, altså, hun fortalte at hun likte at vi var der, i hennes område, og hadde strikket votter til meg. Nydelig, sant?

Hun har verdens bredeste smil. Det du gjenkjenner fra TV-skjermen, Solidox-hvitt, der hun har vært den selvskrevne gjesten til nordmenns frokost, i de tusen hjem, på mange arbeidsplasser og institusjoner, de siste 15 årene.

Blikket er nysgjerrig, åpent, med små, nesten usynlige rynker rundt øynene. Tegn på levd liv.

– Dette er superboost. Jeg har sterk tro på sammenhengen mellom fysisk og psykisk helse, konstaterer hun og langer ut.

Oppover. Med korte, nesten hissige skritt. Foran. Turen hun kan ta minst ti ganger i løpet av uka kalles Wyllerløypa. Ikke sjelden fortsetter hun til toppen av Tryvannskleiva. Disse slalåmbakkene ved markagrensen utenfor hovedstaden, som om vinteren lokker til seg horder av entusiastiske barn og unge i fartslek, verdensmestre og hobbykjørere, er et yndet mål for toppturentusiaster.

Hit kommer de for å traske opp og ned og få høydemeter i beina. Om vinteren med randoneeutstyr. Resten av året i tur- eller treningstøy, ofte med pulsmåler rundt håndleddet. Totalt 407 meters stigning, fordelt på 2,7 kilometer. Absolutt nok til å bli andpusten, og til å gjøre fjellsidene i Hurrungane, Lyngen og Sunnmørsalpene litt lettere å forsere.

– Bratte bakker er det beste jeg vet. Jeg liker å slite, puste og svette, kall det gjerne en slags galskap. Det gjør at jeg kjenner meg sterk og frisk, det gir meg overskudd. Her renser jeg hodet, lar tankene slippe taket og lader batteriene.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Etter God Morgen Norge-sending drar Vår Staude på tur for å klarne tankene, gjerne i selskap med valpen Solo.</span>
Etter God Morgen Norge-sending drar Vår Staude på tur for å klarne tankene, gjerne i selskap med valpen Solo.

VÅR STAUDE KOM som en vind inn på TV-skjermene allerede i 1992, som ansatt nr. 27 da TV2 var på bleiestadiet. Hun var 26 år, nyutdannet journalist med studier i USA og Oslo på CV-en. Full av energi og selvtillit, pågangsmot og med så mye erfaring som TV-reporter at hun ble headhuntet som nyhetsanker – en jobb hun for øvrig fikk på en litt fuktig båttur noen måneder før oppstarten.

På hjemmebane hadde hun ungdomskjæresten som var like propell som henne. Høy på livet, og på fjell.

– Jeg vokste opp på Blommenholm i Bærum. Vi hadde et typisk forhold til søndagstur og marka – det var noe vi skulle.

I søskenflokken på fire var det alltid noen som ikke ville ut, og stemningen var aldri helt på topp. Men de kom seg til ei markahytte, spiste hvetebakst og dro hjem igjen.

– Naturopplevelse var det ikke. Det var først da jeg studerte i USA jeg skjønte verdien av fjell.

– Hva skjedde?

– Kjæresten min og jeg bodde i Oregon. Hjemme i Norge var Jotunheimen en hvit flekk på kartet. Vi hadde venner som studerte i Utah. De inviterte oss med på tur, og plutselig kom fascinasjonen. Vi ble frelst på topptur, klatring og skikjøring, ja, i det hele tatt, friluftsliv. I 10 år, ved siden av studier og jobb, dro vi til fjells. Vi besteg Kilimanjaro, Mont Blanc og Monte Rosa. Det ble bare mer og mer tur.

– På 1990-tallet var det en bølge av kvinner som besteg verdens høyeste fjell. Drømte du om Seven summits?

– Det med verdens sju høyeste topper var aldri en stor drøm. Men den enorme lidenskapen for fjellturer var godt etablert. Vi fortsatte med turer i fjell og skog fra barna var knøttsmå. I dag er de like glad i fjell som jeg er. Det gjør at jeg føler å ha lykkes som mor.

Vel over de verste kneikene snur hun seg og nyter utsikten, før hun går mot heisbua på toppen av Wyller.

– Her tar jeg vanligvis noen styrkeøvelser, men ikke i dag, sier hun og setter seg ned, nyter den lave høstsolen og drikker små slurker glovarm ingefærte. Plutselig står Solo foran henne med en død mus i munnen.

– Isj, sier Vår, ujålete, og løfter musa i halen bort fra valpen og legger den høyt i en stige rett bak oss, utenfor Solos rekkevidde.

– Hun skal trenes opp til jakt, men akkurat det overlater jeg til Knut.

ETTER TI ÅR SOM NYHETSANKER drar hun i 2002 til Washington D.C. som USA-korrespondent for TV2, med mann og barn på toppen av flyttelasset.

I en lunsjpause like før avreise rusler de ned til Tinghuset i Bergen for å gifte seg, i all enkelhet. Mest av praktiske årsaker, forklarer Vår. Etter 11. september 2001 er det en fordel å være gift, det letter visum- og innreiseprosessen.

Vel halvannet år etter avreise er både USA-eventyret og ekteskapet slutt. Vår slipper pendling til Bergen når hun får tilbud om å jobbe i God Morgen Norge, og bosetter seg permanent i Oslo.

– Heldigvis jobber jeg turnus. Annen hver uke står jeg opp kvart over fire og er hjemme til 11, har noen timers pause før jeg jobber videre med forberedelser til ny sending. Alle andre uker følger jeg familiens rytme, og har masse tid til barnas fritidsinteresser, hus og hjem.

Etter 15 år med God Morgen Norge er jeg like lykkelig i jobben, og sier gjerne ja til 15 år til, sier hun med et smil og fikler med vottene sine.

– Fortsatt gleder jeg meg til hver eneste sending, til menneskemøtene og de gode sakene.

– Hvor kommer denne gleden fra?

– Jeg liker at hver morgen er forskjellig, og at det finnes så mange fantastiske, fine og utrolige mennesker med historier som må fortelles. Jeg vil at hver enkelt gjest skal skinne. De skal føle at jeg på ekte bryr meg om deres historie. Da kan vi sammen skape små, gylne TV-øyeblikk om alt fra livskriser til gladsaker.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Det tok Vår Staude 50 år å oppdage Nord-Norge. Nå drømmer hun om alle toppturene hun skal gå i landsdelen, gjerne med barna Kasper og Malin og samboer Knut Holmann.</span>
Det tok Vår Staude 50 år å oppdage Nord-Norge. Nå drømmer hun om alle toppturene hun skal gå i landsdelen, gjerne med barna Kasper og Malin og samboer Knut Holmann.

ANNENHVER-UKE-LIVET ER TØFFERE enn Vår trodde, men det går seg til – selv om det er en del praktiske oppgaver som må løses. Et års tid etter skilsmissen trenger hun en hammer. På vei ut fra byggvarehuset Maxbo på Vækerø, utenfor lokalene til Oslo Kajakk-klubb, ser hun en stor, sterk kar med en kajakk i hver hånd. Umiddelbar som hun er, spør hun den fremmede om de kan padle en tur. Og han svarer ja.

– Før vi kom til Huk, hadde jeg fortalt hele min livshistorie, mens han fortsatt ikke har fortalt meg sin, sier Vår, og får et mykt drag over ansiktet.

Stort vanskeligere var det ikke å sjekke opp drømmemannen. De som følger Vår vet at Knut er Knut Holmann, verdensmester i padling, nærmere to meter høy og blant Norges mestvinnende utøvere i sommer-OL gjennom historien.

Faren min gav meg et godt råd: Husk, Knut bor her også. Man gir og tar, så da ble det noen gevirer, men det er bare de fineste 12-taggerne som havner på veggen.

Vår Staude

– Hvor mye padler du?

– Jeg? Nei, ikke noe særlig. Men jeg må ha gjort noe riktig og gikk heldigvis ikke rundt på den første turen vår.

Neste dag inviterte han henne på en 60 kilometer lang sykkeltur.

– Og så tok han meg med til småbruket sitt, der det var langt til naboene, bjørneskinn på gulvet og utstoppet hjort på veggen, traktor på tunet og ti høner.

Vi skjøt med luftgevær fra verandaen og jeg falt pladask for hele pakka.

– Ganske macho?

– Knut er mann, det er det ingen tvil om. Jeg liker at han kan felle trær, bære tungt og ikke bryr seg om han blir våt, kald eller møkkete. Samtidig er han den snilleste jeg vet om, og tålmodigheten selv. Ikke sjelden løste han krisene da jentene var i trassalderen og slo seg vrange på tur. Han bar ved og pølser og tok et barn under hver arm når det kladdet. En mann det ikke går mange av på dusinet.

Knut solgte småbruket, de kjøpte hus på Røa, og de fikk sønnen Kasper sammen. Og plutselig hang det utstoppa dyr på veggene til Vår.

– Faren min gav meg et godt råd: Husk, Knut bor her også. Man gir og tar, så da ble det noen gevirer, men det er bare de fineste 12-taggerne som havner på veggen. Resten får Knut ha i boden sin. Han er jeger på sin hals og det er stas, også at han henger digre hjort til mørning i hagestuen og flår rådyr på plenen mens Røalivet går sin gang utenfor gjerdet.

– Hvor mye er dere på tur sammen?

– Jeg går mye alene eller med venninner. Knut jakter. Men på hytta på Skeikampen går vi mye sammen – og selvsagt på mange lengre turer.

Den siste av det slaget var til Everest Base Camp. Knut, Vår og Kasper som da var 11 år.

– Vi kom oss helt opp til Kalla Pattar på 5600 moh., og så solen stå opp bak Mount Everest. Et minne for livet.

– Hva med norgesferie?

– Da pakker vi bilen, med taktelt og alt mulig utstyr, og drar til steder med fine fjell og vakker natur. De siste årene har vi vært i Steigen og Lofoten. Jeg kan ikke fatte at det tok meg 50 år å oppdage fantastiske Nord-Norge. Nå vil jeg bare dit. For meg som elsker topper og bratte bakker, er den landsdelen et eldorado. På en dag kan vi ta flere toppturer og få vanvittige naturopplevelser, i landskap som er overveldende. Norge er så vakkert, og uendelig mye mer enn Jotunheimen.

DET KAN HUN SI, som har vært gjennom noe av det mest spektakulære her i landet. Sommeren 2019 tok hun utfordringen fra bloggeren Elisa Røtterud om å gå alle Norges seven summits, de høyeste toppene i landet, på fem døgn. Det klarte de, og slukte samtidig fire topper til.

– Hvordan var det?

Hun trekker pusten, og senker stemmen. Nærmest hvisker.

– Egentlig var det enkelt. Vi var en sprek gjeng. Flere av toppene er faktisk ganske lite krevende. Natta på Styggedalsryggen i Hurrungane er den fineste opplevelsen i mitt liv.

– Sov dere der?

– Ja! Skjønt vi lå mest og nøt, først en utrolig solnedgang, så en stjernehimmel jeg aldri har sett maken til, etterfulgt av en soloppgang som fikk meg til å gråte lykketårer. Dagen etter besteg vi Store Skagastølstind før vi sjanglet slitne i mål på Turtagrø.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">I løpet av fem dager besteg Vår Staude Norges sju høyeste topper, pluss fire topper til. Natta på Styggedalsryggen i Hurrungane beskriver hun som en av de fineste i hennes liv.</span>
I løpet av fem dager besteg Vår Staude Norges sju høyeste topper, pluss fire topper til. Natta på Styggedalsryggen i Hurrungane beskriver hun som en av de fineste i hennes liv.

– Hvordan hadde kroppen det, både underveis og etterpå?

– Det er ingen jåle-tur. Du må leve med en god del vondter. Du har vondt i ryggen, vondt i knærne, vondt i ankelen, vondt i alle tærne og under foten, litt vondt i nakken etter tung sekk. Veldig vondt i hendene med såre fingertupper etter klatringen. Sår og blåmerker overalt. Jeg kjente meg rett og slett litt mishandlet, men det var digg også.

I 2020 kom hun på femteplass i realityserien 71° nord – Norges tøffeste kjendis på TVNorge, og viste til fulle at det er lite som stopper henne – både fysisk og psykisk.

– Reality-TV er ikke min greie, men 71° nord var kjempegøy og ga meg minner og venner for livet. Jeg er glad jeg takket ja til det.

HUN FLYTTER LITT PÅ SEG, trekker anorakken over ullgenseren. Å være Vår om høsten er ikke bare lett, hun blir fort kald.

– Hvor mange spør om navnet ditt?

– Mange. Men jeg liker det og har aldri blitt ertet. Moren min var veldig opptatt av navn og byttet rett og slett ut vårt egentlige etternavn, Jakobsen, da det ble tillatt. Søsteren min heter Sisik. Og så kom jeg, Vår Staude. Moren min var veldig fornøyd med det navnet.

– Hun døde i 2019. Dere sto hverandre veldig nær. Hvordan bruker du naturen i sorgprosessen?

– Hun er med meg absolutt hele tiden. Jeg savner henne enormt. Når jeg går ute i naturen alene, har jeg mentale samtaler med moren min, akkurat som vi hadde før, mens hun levde. Stillheten og naturen vasker vekk all annen støy, minnene blir sterkere, nærværet tydeligere.

Mor og far klamret seg ikke til livet, var ikke redde for det som måtte komme, men hvilte i tanken på at de hadde levd gode liv.

Vår Staude

Begge foreldrene døde med kreftdiagnoser, med svært korte sykdomsforløp.

– Mor og far klamret seg ikke til livet, var ikke redde for det som måtte komme, men hvilte i tanken på at de hadde levd gode liv. For dem var det viktigere å være friske enn å leve så lenge som mulig. Det er noe å tenke på.

HUN HAR 70 000 FØLGERE i sosiale medier. Selvfølgelig vet Vår Staude at folk gjenkjenner henne, både i byen, i skogen og på fjellet.

– Hvordan ser du deg selv som rollemodell?

– Jeg vil veldig gjerne være en person som inspirerer. Ingenting er bedre enn å spre natur- og turglede. Akkurat nå, midt i femtiårene, er jeg i mitt livs form. De fleste nordmenn har en sti, en skog eller et fjell et passe langt steinkast fra der de bor. Oppsøk det, sier jeg, kjenn gleden av å være ute, være sterk og frisk og i form.

Hun reiser seg. Rister av seg kulda og drar vottene litt tettere rundt hendene.

– Tove heter hun som strikket dem til meg. Hun fulgte med på turene våre i Lofoten, og vet du hva? Siste dag på Ballstad kom hun kjørende med et par fantastiske votter til Knut og Kasper. Hun ville at de også skulle være varme på hendene. Tenk det. En sånn dame vil jeg være. En som inspirerer og lever et godt, aktivt liv i vakker natur.