Historien fra skredet

 

Tronds historie

Trond Løkke skal gå med skredsøker neste gang han drar på vintertur. 51-åringen tror han overlevde fordi han ikke forsto alvoret da raset kom.

– Hvordan har du det nå?

– Hyttene i Vesterålen er hjertebarna mine. Jeg forestilte meg aldri, aldri at jeg skulle dø på vei til eller fra en turlagshytte. Av og til, når vi har stått på Trollfjordhytta og sett de som kjører ski ned fra Trollfjordfjellene, har jeg sagt at det en dag blir redningsaksjon her inne. At jeg skulle bli den som måtte graves ut, var helt utenkelig.

Annonse:

– Hvilke tanker gjør du deg?

– Jeg er ydmyk og spent på om skredulykken setter noen demper på turlivet mitt. Folk rundt meg viser at de er berørt av historien. Det blir mange klemmer og tårer. Livet får et annet perspektiv.

– Trollfjordhytta ble utvidet i 2018 og er veldig populær for toppturer. Hva tenker du om å vinterstenge hytta for å unngå nye ulykker?

– E6 blir ikke vinterstengt selv om det er vanskelige føreforhold noen dager. Det viktigste er å ta trygge, gode valg og lære seg å vurdere terrenget og skredfeller. Gå kurs, øv, les varslene på varsom.no og alt om skred på ut.no og DNT.no. I tillegg er det viktigste å anskaffe, øve på å bruke og alltid ha på seg skredsøker. Jeg tror diskusjonen om skredutstyr bare er i startgropa. Kan hende det må med på flere vinterturer enn toppturer.

– Litt tilbake til ulykken: Hva skjer når raset kommer?
 
– Jeg går litt foran de andre i turfølget for å rekognosere og se hvordan snøen er etter mye vind lørdag. Plutselig løsner snø 20 meter ovenfor meg, og kommer glidende mot megder jeg står i ca. 20 grader bratt terreng. Jeg tenker at det skal gå bra, men så løsner snøen under meg og blir flytende. Jeg velter over ende, blir liggende på magen og sklir med armene foran meg noen få meter nedover, før skredet stopper.

– Hvilke tanker fyker gjennom hodet ditt?

– Jeg er fullstendig rolig og tror de andre vil finne meg med en gang. Men ingen så hvor jeg ble tatt. Selv om skredtunga bare er 25 meter bred og seks meter lang, vet ikke turfølget hvor de skal lete etter meg.

– Når skjønner du alvoret i situasjonen?

– Da jeg våkner i helikopteret på vei til Universitetssykehuset i Tromsø tre timer senere, med en kroppstemperatur på 26 grader. Close call, tenker jeg og vil ringe Ragna.

– Hvorfor hadde dere ikke skredutstyr?

– Ragna la det fram før avreise hjemmefra. Etter en liten diskusjon ble vi enige om at vi ikke kom til å trenge utstyret. Jeg hadde fulgt med på snøforholdene i Raftsundet i flere dager. Den var stabil. Vi skulle ta trygge veivalg fordi flere i gruppa ikke har skredutstyr.

– Hva er den viktigste lærdommen?

– Bruk skredutstyr selv på antatt enkle turer.

Ragnas historie

Hun stod til knes i snøen og brukte trugene som spade for å grave ut ektemannen. Ragna Renna skulle finne Trond, i live. Flere uker etter skredulykken er det sterke følelser og en ukjent sorg midt i all gleden.

– Hvordan har tiden etter ulykken vært?

– Kaotisk. Det er mye å bearbeide. Nye tanker og refleksjoner kommer til i tida etterpå. Plutselig skjønner jeg hvor nær jeg var ved å miste Trond. Jeg er mer emosjonell nå, forstår hvor alvorlig situasjonen var og er dypt takknemlig for at vi kan fortsette som før. Likevel er det en sorg som må bearbeides.

– Hva mener du?

– Det er sjokkartet å være pårørende og nesten miste den du har kjær. I dette ligger det en slags sorg, blandet med lettelsen og gleden over livet. En stor hjelp har vært omsorgen fra nære og fjerne – med blomster, hilsninger og gode tanker. Ingen har kritisert oss, men i stedet støttet vår åpenhet og vilje til å lære av ulykken. Men det er et traume vi jobber med. Angsten for å miste hverandre.

– Hva er endret mellom dere?

– Da Trond kom inn i livet mitt, var jeg vant til å ta alle beslutninger selv. Fram til nå har han som regel tatt ledelsen når vi er på tur, og det har jeg likt. Heretter skal jeg være mer deltakende og kjenne bedre etter mine grenser for hva som er greit på tur.

– Hvordan opplevde du raset?

– Jeg husker bare bruddstykker. En av de andre sa at Trond var borte. For meg var det en umulighet. Ikke Trond. Trygge, fjellvante og erfarne Trond. Mine begrep om tid og sted forsvant. Jeg vet at jeg gråt, samtidig som jeg grov etter ham. Det eneste sikre var at vi skulle finne ham i live. Jeg avviste tanken på noe annet.

– Redningsmannskap fant Trond etter nær halvannen time. Hva har du tenkt om disse nitti minuttene i ettertid?

– Da skredet kom og vi manglet alt av sikkerhetsutstyr, gjorde vi likevel de riktige tingene. En tok ledelsen, alle fikk en oppgave og bidro i redningsarbeidet. I ettertid har vi hatt mye omtanke for hverandre, snakket oss gjennom det som skjedde og evaluert erfaringen. Her er mye å lære, mye å ta med videre på nye turer.

– Det høres dramatisk ut.

– Jeg er utrolig glad for at jeg var med og vet at alle gjorde det rette. Det er bra for psyken. Nå skal jeg, og vi – Trond og jeg som par – jobbe for å ta tilbake vinterfriluftslivet vårt. Jeg var så redd. Redd for døden, redd for hjerneskade. Det blir en kunst å lære oss å bli passe redde for hverandre, og finne den riktige balansen i vår respekt for snø, ski og fjell. Men jeg er spent på hvordan vinteren blir.

– Hva er den viktigste erfaringen fra søket etter Trond og graving?

– Mist aldri håpet. Selv om tiden går, er det viktig å fortsette å grave og lete. Ikke gi opp.

– Hva nå?

– Vi får signaler fra venner og familie om å være forsiktig. Det lytter vi til. Samtidig vil jeg over frykten. Friluftsliv, natur og mestring er livet vårt. Forleden sa jeg til Trond at jeg vil ta opp igjen klatringen, kanskje bestige Stetind.