Villreinens leveområder er under press

Slik kan du ta hensyn dersom du ferdes i et villrein-område.

Publisert Sist oppdatert

Villreinen får kanskje en del oppmerksomhet – hvert fall sammenlignet med sine slektninger, elgen og hjorten. Hva er det så med villreinen? Jo, den lever på fjellet, i flokk og den trenger mye plass.

Villreinen er på forskjellig vis truet, blant annet på grunn av utbygging av kraftverk, veier og hyttefelt. De taper stadig i kampen om arealene, kunstige barrierer hindrer villreinen i å bruke sine naturlige trekkruter og de lar seg lett forstyrre og fortrenge.

Også du som bare er på besøk i villreinfjellet kan påvirke dyra negativt. Vi skal ikke slutte å bruke fjellet av den grunn, men vi kan ta hensyn og vi kan legge til rette.

Hva gjør villreinen spesiell?

Flokkene av villrein på fjellet i Sør-Norge er regnet som de siste livskraftige bestandene av denne arten i Europa. Vi har derfor et særlig ansvar for å ivareta villreinen og dens leveområder. Villreinen er samtidig svært sky og sårbar, mens dens naturlige levevis og leveområder er under et stadig større press.

Langt tilbake i tid fantes det villrein tallrikt i hele fjell-Norge, og i Sør-Norge kunne dyra forflytte seg rimelig fritt innenfor store sammenhengende områder. Historisk har de også vært en viktig ressurs i form av både mat, klær og redskaper. Den norske villreinen er derfor en svært viktig del av vår felles natur- og kulturarv.

Status i dag er en ganske annen. Villreinen taper stadig i kampen om sine naturlige leveområder. Det legges direkte beslag på arealer i form av kraft- og hytteutbygginger, og det skapes effektive barrierer i form av vei og jernbane. En stadig økende trafikk gjør også at reinsdyra i stadig større grad lar seg forstyrre og dermed fortrenges fra sine naturlige beiteområder, kalvingsplasser og trekkruter.

Det å ta en liten bit her og en liten bit der, har kanskje ikke så mye å si, men summen av alle inngrepene over mange år, er problematisk for villreinen. Og jo mer leveområdene faktisk krymper, desto lettere vil dyra la seg forstyrre av aktiviteten og trafikken i områdene.

Hvorfor trenger villreinen så mye plass?

Den norske reinen er tilpasset et liv i fjellet, uten skogen å gjemme seg i og med svært marginale livsvilkår. Og i motsetning til våre andre hjortedyr, lever reinsdyra i flokk. Disse kan variere fra grupper på noen titalls opptil flere hundre dyr. Hovedgrunnen til at de lever i flokk antas først og fremst å være et forsvar mot rovdyr.

Da reinsdyra lever i flokk og matfatet samtidig er svært begrenset, er det naturlig at de også har behov for store områder. Klima, vegetasjon og terreng er avgjørende for tilgangen på mat fra år til år og til ulike årstider. Vår- og sommerbeitene finner reinen helst i frodige områder der snøen smelter tidlig og det er tilgang på gress og andre plantevekster. Vinterstid finner de gjerne områder med lite snø og godt med lav.

Villreinen er på en stadig vandring mellom disse områdene. At de samtidig er svært sky og lett lar seg stresse og forstyrre fra beiting, kalving og hvile, gjør bare plassbehovet desto større og dyra ekstra sårbare.

Hva med fjellturisten?

VIS HENSYN

  • Følg stiene.
  • Stopp dersom du ser reinsdyr, og la dem passere i fred.
  • Hold avstand, bruk kikkert.
  • Dyra har god luktesansen, gå derfor i le.
  • Unngå å vise deg i silhuett.
  • Husk regler om båndtvang.

Reinsdyr har en svært godt utviklet luktesans, og den kan bli vár av folk på svært lang avstand. Blir den først skremt, så løper den gjerne også langt. Forflytning stjeler energi og tid til beiting går tapt. Særlig uheldig blir det dersom dyra samtidig fortrenges fra viktige kalvings- og beiteområder.

Reinsdyra er ekstra sårbare i tiden rundt kalving, og trenger derfor særlig ro i perioden 15. april – 15. juni.

Studier viser at villreinen gjerne unnviker et område dersom trafikken av fotturister kommer over et visst nivå. Det betyr at en godt brukt tursti også kan fungere som en barriere som dyra ikke vil krysse.

Dette betyr likevel ikke at folk skal slutte å gå i fjellet, men ved å ta litt ekstra hensyn, så kan vi bidra til å gjøre livet til reinen litt enklere.

Spesialtilpasset fjellet

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Kalv.</span>
Kalv.
<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Simle (hunndyr).</span>
Simle (hunndyr).
<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Bukk (hanndyr).</span>
Bukk (hanndyr).

Reinsdyra tilhører hjortefamilien og er drøvtyggere, slik som sau og storfe. De skiller seg blant annet fra våre andre hjortedyr ved at begge kjønn har gevir. Også kalvene får gevir i sitt første leveår.

Reinsdyra er spesielt hardføre og godt tilpasset et liv i høyfjellet, også om vinteren. Vinterpelsen er ekstremt tykk og kraftig, og de tåler normalt godt temperaturer ned mot minus 40 grader.

Klauvene har med sin ovale form funksjon som en truge, og gjør reinsdyra spesielt tilpasset et liv i snø og på myr. Formen er også godt egnet til å grave fram mat under snøen. En spesielt godt utviklet luktesans gjør det mulig for dyra å lete opp lav under mer enn en halv meter med snø.

Som andre flokkdyr, har de et hierarki i flokken, der reinens størrelse, alder og gevir sier noe om dyrets posisjon. Bukkene feller gevir etter brunst og parring på høsten, mens simlene først feller geviret etter kalvingen. Dette regulerer maktforholdet mellom dem, slik at simla er sikret bedre tilgang på mat når hun trenger det som mest.

I tillegg til villrein og tamrein på fastlandet, har vi Svalbardreinen. Det er en egen (stedegen) underart, og finnes kun på Svalbard. Pelsen er kraftigere, den har en mer kompakt kropp med kort hals og korte ben, og er i enda større grad tilpasset et tøft klima. Reinen på Svalbard lever heller ikke i flokk.

Hvor lever villreinen?

Tap av arealer og barriereeffekter har ført til en kraftig oppsplitting og innskrenkning av villreinens leveområder. Som et resultat av dette, er de norske bestandene av villreinen nå delt opp i 24 villreinområder.

De grønne og oransje feltene i kartet over viser dagens 24 villreinområder. De gule feltene viser hvor det pågår tamreindrift i Sør-Norge (Lom, Vågå, Filefjell og Fram). I tillegg er det tamreindrift fra Trøndelag og i resten av landet nordover.

Vill eller tam rein – hva er forskjellen?

Hvordan kan man vite om det er villrein eller tamrein man møter på i fjellet? Av utseende er de rimelig like. Noe av villreinen har også helt eller delvis opphav fra tamrein. Det enkleste er nok å vurdere ut fra kartene: Er man i et villreinområde, så er det villrein, og er man i et tamreinområde, så er det tamrein. Men så kan det være at disse grensene ikke fremstår som like tydelige for dyra.

Tamreinen er et såkalt semidomestisert (halvtamt) dyr, som får jevnlig oppsyn, blir flyttet mellom ulike beiter og som kan få tilgang på fôr i situasjoner med matmangel. Tamreinen lever likevel et nokså vilt liv sammenliknet med andre produksjonsdyr, selv om den normalt ikke er like sky som villreinen. Dette er uansett dyr som også er vare for forstyrrelser. En grei regel kan derfor være å forholde seg til rein som om alle er av den ville sorten.

VILL/TAM

  • Vinterbestanden av villrein i Sør-Norge (etter jakt og før kalving) teller om lag 25.000 dyr.
  • Til sammenligning holder tamreindriften rundt 215.000 dyr, 150.000 bare i Finnmark.
  • Villreinjakta pågår i tiden 20. aug. - 30. sept. De lokale villreinnemdene kan ved behov utvide jakta med 14 dager i oktober.

Hvorfor jakt?

Villreinjakta er utvilsomt en stressende periode for dyra, men den er også svært viktig i forvaltningen. Jakt fungerer nemlig i dag som den viktigste regulerende faktoren på villreinbestandene. Jakta bidrar til å oppnå eller opprettholde en bærekraftig totalbestand, og den skal sikre at det er en god balanse mellom bukk og simle og alder på dyra. Villreinjakta har også en sentral rolle i å videreføre en viktig del av vår natur- og kulturarv.

Antall felte dyr varierer i takt med bestandene i de enkelte villreinområdene, årlig i underkant av 7.000 dyr som et gjennomsnitt de siste ti-årene. Det gjennomsnittlige slakteuttaket i tamreindriften er til sammenligning på 75.000 dyr.

DNT i villreinfjellet

En stor del av DNTs virksomhet er knyttet til villreinfjellet. DNT har derfor tatt og vil fortsette å ta et betydelig ansvar for å ivareta hensynet til villreinen i sitt arbeid med ruter, hytter og aktiviteter.

DNT har blant annet som mål å bidra til en bærekraftig villreinforvaltning. Samtidig jobbes det for å opprettholde og videreutvikle et sammenhengende nett av ruter og hytter. I dette ligger også en anerkjennelse av at det kan oppstå konfliktområder der ulike interesser og hensyn må veies og vurderes.

Folk flest følger en sti når de er på tur. Gjennom å merke og kviste ruter og begrense åpningstider på enkelte av hyttene, kan DNT derfor bidra til å styre trafikken og redusere ferdsel i bestemte områder eller til bestemte tider på året. Videreutvikling av hytte- og rutenettet bør først og fremst skje i mindre sårbare områder som tåler mer besøk.

Av de siste tiltakene DNT har gjennomført, var å holde stengt vest på Hardangervidda i påsken 2021 og ukene som fulgte, nettopp for å gi villreinen ro i potensielt viktige områder. DNT-hytta Gråhøgdbu i Rondane er et annet eksempel. Den har blitt tatt ut av drift og flyttet til Maihaugen, og der fått et nytt liv som formidlingsarena og møteplass.